Krever innovasjon i oppvekst- og omsorgssektor

Det er et hav av forskjell mellom det å behandle folk likt, og det å forsøke å gjøre folk het like.Jeg ønsker å sette fokus på individualitet og ordninger som fremmer mest mulig personlige valg innen barnehage, skole og omsorg. Én løsning passer ikke alle og å åpne for mer selvbestemmelsesrett vil potensielt føre til bedre kvalitet for mange som i dag er brukere av offentlige systemer.

Alle vet at når noen får monopol-posisjon på et område, så blir det fort stopp i utviklingen og lysten å være best, samt at prisen går opp.
Få tenker dessverre over at dette også gjelder tjenester det offentlige har monopol på, som f.eks. skole, barnehage og pleiehjem …

For at kvaliteten på disse tjenester skal kunne forbedres og prisen senkes må markedet innen oppvekst og omsorg dereguleres. Monopolet staten har hindrer private aktører fra å starte opp eller overleve etter oppstart. Dette fører til mangel på innovasjon og nyskaping. De største tapere her er dessverre alltid brukerne.

Vi alle er individer med egne tanker og behov, det er derfor nærmest en fallitterklæring å subsidiere produsenten med felles minimumskrav for alle.

Om man derimot hadde subsidiert forbruker styrkes selvbestemmelsesretten, da brukerne selv kan velge hva som er best. Når brukere tillates å selv velge hvem de vil holde i business fremmes de beste og mest effektive løsningene i markedet. Personer bruker pengene sine mye smidigere enn staten noen gang vil.

I dag er brukere av nevnte tjenester mer som innsatte i en statlig institusjon og behandles mer eller mindre som røde tall i budsjettet. De er derfor veldig sårbare for politiske innfall. Det merkes også at politikere liker å bruke slike offentlige tilbud som en innsparingspost. Dette kan unngås ved å oppgradere brukernes status til kunder ved å la pengene følge brukerne inn på et åpent marked med fritt valg av tilbydere.
Der hvor det er etterspørsel vil entreprenører alltid levere et tilbud. Statlige subsidieringer og tjenestetilbydere burde derfor være mest mulig separert.

Hva som er behendig vedrørende opprettelsen av sivile tilbydere samt reguleringer av disse, kan variere veldig fra kommune til kommune. Derfor bør det være et kommunalt ansvar og ikke et statelig ett. Desentralisering er bra, ikke bare for kommuneøkonomien i distriktene, men også for å ivareta individets selvbestemmelsesrett.

Mens politikere som Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg benytter seg grådig av private helsetjenester, forplikter de resten av Norge å godta offentlige tjenester de selv mener er for dårlig. Dette mener Liberalistene som eneste parti i Norge er uakseptabelt, og ønsker frislipp av oppvekst og omsorgssektoren.

Stor takk til Kristin Eilertsen for inspirasjon til dette innlegget!

Legalisering av narkotika

De siste dagene er det skrevet en del om noen politiske partier som ønsker delvis avkriminalisering av narkotikabruk.
Mens Liberalistene ikke har blitt omtalt i denne diskusjonen enda, er vi det eneste partiet som ønsker full legalisering av alt narkotika!

Heroinmisbrukere er så syke at de døgnet rundt oppsøker svarte markeder styrt av kynisme og vold, for å kjøpe det de kaller for «medisinen» sin. De aner ikke hvor sterkt stoffet er fra gang til gang, og dermed ikke hvilken mengde som fører til overdose.

Et eksempel er en avisomtale i mai 2011, da så mange som elleve mennesker døde på 18 dager fordi heroin som var sterkere enn vanlig kom inn på markedet. Årlig dør rundt 200 nordmenn av overdose fra opiater ifølge Helsedirektoratet, enten av for sterk rus, eller at selgerne har tilsatt giftige stoffer under utblandingen.

Samfunnet kan når som helst gi de narkomane mulighet til å handle heroinen sin i trygge og egnede utsalg, for eksempel på apotek. Da kan brukerne møte aldersgrenser, forutsigbar kvalitet og tilbud om hjelp, i stedet for kynisme, vold, og usikkerhet. Et enkelt grep som hadde gjort mye for menneskeverdet i narkotikapolitikken.

Dagens debatt i politiske partier og medier handler i stedet om vi skal avkriminalisere eller ikke. Avkriminalisering er et steg i riktig retning, fordi politiet vil slippe å jage brukerdoser. God politikk er det derimot ikke, når man går glipp av å få produksjon, salg og distribusjon inn i ordnede former.

Liberalistene, som konsekvent liberalt parti, står som det eneste parti i Norge for legalisering av heroin, og andre narkotiske substanser.

Konsekvensene av vår politikk vil i heroinmarkedet bli at kyniske selgere forsvinner fordi kundene deres heller vil handle på trygge utsalg. Penger som i dag brukes på heroin, vil ikke lenger gå til finansiering av narkotika-karteller, terror eller annen voldelig virksomhet.

Også politi, rettsvesen og samfunnet generelt vil se betydelig redusert utgiftsnivå ved legalisering, slik at disse kan rette mer innsats mot voldelig kriminalitet. En vinn-vinn situasjon for brukere og samfunn.

Skattefinansiert heroin, populært kalt «gratis heroin», støtter vi ikke på prinsipielt grunnlag, selv om det hadde løst mange av de samme problemene. Vi ønsker ikke at borgere skal tvinges til å kjøpe heroin til andre over skatteseddelen, når det er mange som har gode argumenter eller moralske grunner mot å finansiere andres rus. Dessuten har Liberalistene forpliktet seg til å bygge ned statens utgifter, og vi ønsker derfor ikke å bygge opp et statlig narkobyråkrati.

Hvis det offentlige vil bidra, kan man heller gjøre heroinen avgiftsfri, og uten mva. På den måten vil de narkomane selv kunne dekke kostnader for bruk, som i det svarte markedet kan være flere tusen kroner dagen. Sannsynligheten for at de narkomane vil begå kriminalitet for å dekke utgifter, vil med dette reduseres betraktelig.

At man er for billig heroin, høres i utgangspunktet ikke så bra ut. Men politikk generelt, og narkotikapolitikken spesielt, har for lenge blitt styrt av det som klinger bra. Liberalistene er ikke redd for å føre politikk basert på prinsipper, realisme og logikk, i stedet for valgflesk, tradisjoner og følelser.

Virkeligheten der ute på gata, er at krigen mot narkotika er tapt. Det er kun to til tre prosent som blir beslaglagt av tollvesenet og politiet. Fra norske fengsler hører man at det er like enkelt å få tak i heroin der inne som på gata. Selv bak høye murer, vakthold og ransakinger.

Hvis vi ikke klarer å holde fengslene rene, med all sikkerheten man har der, klarer man definitivt ikke å holde narkotiske stoffer utenfor Norges langstrakte grenser. Å håpe på noe annet er i beste fall en utopi.

De som er redd for at det generelle bruket vil øke ved legalisering av heroin, kan tenke over hvor usannsynlig det er at du selv, venner og bekjente, hadde løpt ut og kjøpt det så fort det ble lovlig. Heroin er faktisk så skremmende i seg selv, at man ikke trenger en lov som forbyr det.

Dette har man fått bekreftet fra Portugal, hvor det har vært avkriminalisert siden 2001 uten at bruken har økt. Tvert imot, man observerer en synkende trend.

Heroin er skadelig, svært avhengighetsskapende, og medfører at du neglisjerer de viktige tingene i livet. Krigen mot narkotika bør bestå i å få slike budskap igjennom til de unge. Ikke at myndighetene jager syke mennesker og rekreasjonsbrukere.

La oss begynne legaliseringen av narkotika med heroinen, det er de brukerne som trenger det mest.

Stor takk til Fredrik Jomark som har skrevet en stor del av dette innlegget!

Friområder for snøscootere

Norge er et kjempesvært land. Slipp scooterkjørere fri!

Mye har blitt sagt og skrevet om snøscooterkjøring i Norge. Noen mener det burde forbys mens andre mener vi trenger fullt frislipp. En tredje gruppe mener dagens ordning med masse regulering og høye kostnader for kommuner er den beste løsningen.

Hvorfor kan vi ikke ha det beste av alle de ovenstående?

Dagens ordning gjør det mulig for kommuner å etablere løyper. Regelverket er dessverre så komplekst at det er få kommuner som har våget å sette i gang med utredning av et løypenett. De har verken råd eller tid til å starte denne prosessen. Kun et fåtall kommuner har et eksisterende løypenett fra før de nye regler som kom i 2016. De risikerer nå å måtte stenge løypene pga. akkurat det nye regelverket …

De fleste scooterentusiaster i Norge kan per i dag ikke annet enn å kjøre til Sverige for å utøve hobbyen sin på lovlig vis. Blir de tatt i Norge utenfor en lovlig løype, enten det er på sin egen eiendom eller eiendom forvaltet av staten risikerer de bl.a. høye bøter. Disse varierer som regel mellom 10 000 til 15 000 kroner. Politiet jakter på scooterkjørere både med helikopter og … med snøscooter!

Også på plasser hvor det finnes et løypenett – som i Finnmark – blir scooterkjørere tatt for ulovlig kjøring i skog og på fjellet. For mange scooterkjørere er ikke hensikten med kjøringen å bare komme seg fra A til B, men er selve scooterkjøringen sporten de utøver. De liker å utfordre seg selv og sine maskiner. En tur ”utenfor løypa” hører for mange til en vellykket isfiske- eller hyttetur. Dette gjelder ikke bare ungdom, men også godt voksne, både menn og kvinner!

Hvordan kan dette løses?

Friområder! Slipp scooterkjørere fri på begrensede områder uten stor rasfare. Norge er et kjempesvært land med få innbyggere. Gi de et fjell eller 2 og noen furu- og bjørketrær, slik at det er mulig å ha det gøy på fjellet på lovlig vis, også for scooterkjørerne.

Argumentet at scooterkjøring skader naturen er et populært, men dårlig argument. Man kjører på snø som smelter bort mot våren. Vegetasjonen tar ingen skade – i motsetning til f.eks mountainbiking om sommeren. Ei heller blir dyr skremt mer av en snøscooter enn en ski- eller turgåer. Noen gang lurt på hvorfor det er så mange elg og reinsdyr som gidder å krysse trafikkerte veier? Kanskje fordi de ikke bryr seg om støyet!?

Også luftforurensning er helt ubetydelig. Fritidsbåtene som fyller de norske fjorder hver sommer forurenser og bråker mye mer enn snøscootere. En tresjark med gammel dieselmotor som går på avgiftsfri diesel forurenser det mangdoble av en snøscooter som går på ekstrem avgiftsbelagt 98 oktan bensin. Likevel er det ingen som klager på båtfolket …

Tilbake til løsningen da. Friområder tilgjengelig fra eksisterende eller nye løyper, et stykke fra bebyggelse. Det gjør at skigåere fortsatt kan ta seg en tur fra huset og lett skal kunne unngå å treffe på en snøscooter – om de ikke ønsker å benytte seg av scootersporet da!

Dagens ordning, hvor eksisterende løyper må utredes på nytt, er latterlig og burde fjernes med en gang. Nye løyper må bli lettere å utrede av kommuner, uten at Fylkesmannen skal kunne blande seg inn.

Det burde i tillegg være lov å gjøre på sin egen eiendom hva en vil. Eier man 500 mål med skog burde det ikke være forbudt å kjøre traktor eller snøscooter der slik det er med dagens lovverk!

Husk: i Finnmark hvor det finnes mange etablerte løyper, så bruker skifolket scootersporene flyttig. Kanskje skifolk i resten av landet vil innse at scooterliv og annet friluftsliv er mye mer forenelig enn de noen gang kunne trodd? Det ene utelukker i hvert fall ikke det andre!

Problemet med det hele? Ingen av de etablerte politiske partier i Norge ønsker en mer fleksibel ordning for scooterfolket. De ønsker derimot mest mulig innskrenking av frihet til folket.

Det er kun mitt eget parti, Liberalistene, som ønsker at folk skal ha mer frihet. Så lenge staten eier store deler av landet, bør alle ha retten å benytte (deler av) disse områdene til å utøve sine hobbyaktiviteter, så lenge disse ikke skader andre sin frihet.16

EU som ødelegger for bilister

Har du noen gang ønsket deg ekstralys på bilen slik at du kan se rein eller elg før det er for sent? Siden Norge har bestemt å følge EU-direktiv 89/517/EØF er reguleringene så strenge at du kun har lov å montere ekstralys med lav lysstyrke. Samtidig må disse lyktene ha spesialgodkjenning, som gjør at de koster mye mer enn de burde.

Hvorfor følger Norge dette EU-direktivet? Norge er jo ikke medlem av EU, men kun av EØS? Sverige på sin hånd, som er fullverdig medlem av EU, har valgt ikke å følge direktiv 89/517/EØF. De satt foten ned og fikk dispensasjon. Unnskyldningen fra Sverige var at de har mange og langstrakte landeveier uten gatelys og masse dyr som elg og reinsdyr på veien. Høres mye ut som situasjonen i Norge, eller?

Samme problemstilling finner vi med EU-direktivet som regulerer det som bli kalt for frontale beskyttelsessystemer, eller kufangere på godt norsk. Målet med disse er som navnet sier å beskytte bilen ved kollisjon med dyr på veien, enten det er kyr, reinsdyr eller annet. EU-direktiv 2005/66/EF er så omfattende at det eneste som er lov å få montert på bilen ikke gir noe beskyttelse for bilen ved kollisjon. Det eneste godkjente “kufangere” kan brukes til er pynt. Dette EU-direktivet nekter folk å beskytte sine eiendeler mot skade fra ville dyr på veien.

Kombinasjonen av disse reguleringene gjør at kollisjoner på landeveier ikke bare oppstår oftere, men også fører til større skader som til slutt fører til dyrere reparasjoner.

Begrunnelsen for ovenstående reguleringer er at myke trafikanter ikke skal kunne skade seg. Denne påstanden kan være relevant i tettbefolkede byer i Vest-Europa. I det langstrakte og tynnbefolkede landet vi kaller Norge, not so much.

Samtidig kjører store lastebiler rundt med stålkufangere like store som hele fronten på lastebilen, som i tillegg er helt flat. De har også lov å ha flere og kraftigere ekstralys på bilen enn personbiler. Hvorfor lastebiler – som uansett er tryggere å sitte i ved kollisjon enn personbiler – skal ha lov å beskytte seg mer og se mer av veien er et mysterium ingen har en god forklaring på.

Det finnes mange flere reguleringer som krav til dieselpartikkelfilter, dekktrykksensor etc på alle nye biler. Disse gjør ikke bare at biler blir mye dyrere i innkjøp, men sørger også for dyrere vedlikeholds- og reparasjonskostnader. Feil eller fjerning av disse gir i tillegg mangellapp på EU kontroll …
Hvem finner egentlig på slike reguleringer?

Liberalistene er det eneste politiske partiet i Norge som ønsker å fjerne disse og mange flere fordyrende og unødvendige detaljreguleringer, og samtidig få Norge meldt ut av EØS. Vi mener at borgere må kunne bestemme over seg selv og sine egne eiendeler. Absolutt nødvendige reguleringer må utarbeides og godkjennes av lokale myndigheter som kjenner til de lokale forholdene, ikke av byråkrater som sitter i Brussel og skal bestemme over hele Europa.