Helsesystemet: De reddet livet mitt – Og gjorde det til et helvete rett etterpå …

Kort oppsummering:

Arbeidsulykke – Livet mitt ble hengt på en tynn tråd og takket tilfeldigheter, luftambulansetjenesten og dyktige helsearbeidere både på veien til og på UNN i Tromsø puster jeg ikke bare, men ser det ut som at jeg blir den samme gamle igjen! Mellom da jeg våknet og nå har så mye rart skjedd, at jeg føler meg nødt å skrive en hendelseslogg. Jeg prøver å ta med alle fasetter av min behandling og legger ikke skjul på positive eller negative ting!

Litt info på forhånd, for den som ikke kjenner meg:

Hvem blir omtalt:
Stijn = Meg selv – Født og oppvokst i Belgia, har bodd i Norge i 7 år og bor pdd i Talvik, Finnmark
Ann = “Samboer”, bor til daglig i Målselv i Troms, vi ukependler
Lies = Søsken 1
Tine = Søsken 2
Mor, Lutgarde = Min mor, bor i Belgia
Far, Jonny = Min far, bor i Belgia, tilbringer mye tid i Spania og Frankrike
Jobb = jobber som IT konsulent i Eltele og har i hovedsak kontorjobb
Politikk = Fylkesleder i Liberalistene Finnmark, styremedlem i Liberalistenes sentralstyre
Vivian = økonomisjef Eltele
Jens = Direktør Eltele
Krister = Kollega, venn, partikollega fra Alta
Agnar = Venn og partikollega fra Alta
Christoffer = Venn og partikollega fra Tromsø
Peter = Venn og partikollega fra Tromsø

På 31/5 reiste Ann på helgetur til Belgia

01/06 – Ulykkesdagen

Jeg skulle ta en utedag til Kvænangsfjellet, hvor jeg skulle montere opp noen antenner på taket av Gildetun. Det var meldt fint vær fra rundt lunsjtiden, så jeg hadde planlagt nøye å ikke ankomme lokasjonen for tidlig.

Jeg kjørte inn på Gildetun og parkerte ved hovedbygget mens jeg snakket med en kollega i 11:45 tiden, og må ha gått ut av bilen kl 11:48 ifølge telefonloggen. Da skjedde ting fort …

1/6 – 11:50-12:00 – Fall fra stigen på Gildetun – Kvænangsfjellet

Jeg gikk fra bilen rett inn på hovedbygget, hvor jeg spurte om de hadde en stige jeg kunne låne, den skulle jeg finne på utsiden av bygget, rett rundt et hjørne. Stigen ble hentet og satt opp mot taket (1 etasje). Det var en ganske lang stige, som jeg satt ganske på skrå mot taket, vurderte det hele som trygg og gikk opp. Å gå opp en stige er noe jeg ikke gjør daglig i jobbsammenheng, men man maler både huset sitt og henger opp utstyr privat og i jobbsammenheng uten at man tenker over det, dette går jo bestandig bra! I hvert fall før nå …
Da jeg skulle sette høyre fot på taket følte jeg at stigen vippet litt, jeg hadde nok satt venstre foten litt for høyt … dette har jeg ganske klart i minnet – men det blir det siste minnet på en god stund …

Stigen må ha sklidd ned etter jeg følte den vippe … Ingen har sett det skje, men jeg ble funnet kort tid etter av forbipasserende.

Jeg har enda ikke snakket med de som har funnet meg eller tilbudt meg hjelp, men har hørt fra andre at jeg var ved bevissthet og klarte å si at jeg hadde vondt. De som har funnet meg har sett alvoret i situasjonen og må ha varslet ambulanse samt min arbeidsgiver ganske umiddelbart. Også helsepersonellet må ha innsett alvoret da de kom raskt til stedet, og bestemte seg å frakte meg til Tromsø i helikopter.

1/6 – 12:20 – Ann ble oppringt av Vivian på jobb ang arbeidsskade  – Hun ble varslet om antatt skade på foten i den omgangen

1/6 – 12:34 – Min mor fikk telefon fra Ann, som videreformidlet det hun hadde fått høre

1/6 – 13:15 – Helsepersonell er på stedet på daværende tidspunkt ifølge politiets Twitter https://twitter.com/polititroms/status/1002508110827794433

Det blir plukket opp av minst 5 forskjellige media innen kort tid som skriver sak om hendelsen. (iFinnmark, Altaposten, Framtid i nord, Nordlys, NRK)

Det er skillelig alvorlig

Jeg blir fraktet i Helikopter til UNN i Tromsø hvor jeg blir hasteoperert etter at CT scan viser alvorlig hodeskade inkl epidural blødning og brudd. Jeg ble operert ganske umiddelbart og holdt under overvåkning på intensivavdelingen utover dagen.

Det er helt umulig å ikke være takknemlig for akutthjelpen jeg har fått fra det lokale helsepersonellet, luftambulansetjenesten og dyktige helsearbeidere både på veien til og på UNN i Tromsø. De ér grunnet for at jeg er godt på vei å bli den samme (gode?) gamle som jeg var!

Fra tidspunktet jeg fallet ned og frem til kl 01:30 dagen etterpå, har jeg bare 2 korte minner, som jeg tror skjedde ganske samtidig:
– Jeg ville ikke få noen flere Kateter i kroppen min (jeg hater alt som har med nåler eller blod å gjøre …)
– Jeg måtte kaste opp noe jævlig

1/6 – 16:30 – Min far ringte til UNN i Tromsø og prøvde å få tak i informasjon. Han fikk høre om hodeskaden og informerte min mor telefonisk

Det var en del usikkerhet om situasjonen på hjemmefronten i Belgia …

1/6 – Kvelden – Lies og min far ringte rundt til UNN i Tromsø senere for å få tak i mer informasjon. De fikk bekreftelse at jeg i hvert fall var i livet på kvelden.

Lies skal ha spurt sykepleieren/legen hun snakket med om “om du hadde vært foreldre av Stijn, hadde du da reist fra Belgia nå” og fikk “ja” som svar på dette spørsmålet.

2/6 – Endelig våken

2/6 – 00:37 – Ifølge telefonloggen, og Krister selv, ringte jeg til Krister og ba han umiddelbart å snakke med legen ved siden av meg – jeg husker ikke dette i det hele tatt.

2/6 – 01:30 – Jeg kom ved bevissthet på intensivavdeling rundt dette tidspunktet

Da jeg våket satt det en dansk sykepleier på rommet mitt. Jeg har ingen dårlige minner fra da jeg kom ved bevissthet og hun tok meg nok godt imot. Samtalen gikk på engelsk, da jeg er heller dårlig på dansk (alltid vært). Det gikk flytende.

Jeg våknet med 4 stykk kateter totalt i kroppen, 2 i høyre arm, 1 i venstre, et i høyre fot. I tillegg hang jeg på diverse overvåkningsutstyr. Jeg blir nesten kvalm av å se på Grey’s anatomy så dette var ikke noe jeg likte særlig godt.

02/06 – 03:54 – Sendt tekstmelding til min far som svar på melding jeg fikk 1 time etter hendelsen hadde skjedd dagen før

02/06 – 05:15 – Ringte til Ann i 17 min (På ferie i Belgia)

02/06 – 05:56 – Tine ringte meg i 12 min

02/06 – 08:32 – Ringte til Jens på telefon i 10 min, ringte han rett etter at vi sendte et par SMS og han ba meg ringe han når jeg fikk energien/mulighet til det

02/06 – 08:32 – Skulle snart flyttes over fra intensiv til overvåkningsrom på nevrologi

02/06 – 15:00 – Ann ankommer Tromsø med fly

02/06  – 15:30 – Ann var på rommet – jeg sov

02/06 – 15:40 – Jeg våkner og kontakter Ann

I løpet av lørdagen klager jeg over å ha vondt i høyre arm ved flere anledninger, cirka på stedet jeg har 2 kateter rundt håndleddet.

Slik så jeg ut 2/6 kl 21:45 – det første bildet jeg tok …

Overflytting til lokalsykehus (Hammerfest) blir nevnt for første gang allerede på lørdag, Jeg sier tydelig ifra til lege at det ikke er noe som er interessant for meg, da jeg ikke kjenner noen folk i Hammerfest, ikke ser at jeg kan reise i tilstanden jeg befinner meg i, og samboeren min bor i Målselv.

Jeg må fraktes til toalettet i rullestol og klarer ikke noe selv. Jeg spiser ingenting, men henger på baxter så får nok i meg noe næring.

03/06 – Søndag = Hviledag

Dagen besto av å ligge i senga og bli trillet i rullestol til toalettet … Jeg var ifølge telefonloggen lite aktiv og var meget redusert generelt … Matlyst hadde jeg ikke, men Krister kjøpte meg en toast som jeg fikk spist en del av.

03/06 – ettermiddag – Røntgenbilder blir tatt av høyre arm – Jeg ble rullet ditt i seng,kunne ikke sitte oppreist

Denne dagen finner jeg ut at jeg har mistet hørsel fullstendig på venstre side. Jeg realiserer meg at det er det minste problemet mitt og klarer å minimalisere dette.

04/06 – Enda en miserabel dag

Jeg er i meget dårlig form generelt, har mye smerte og er fullstendig sengeliggende. Stort sett på toalett i rullestol og klarte ikke å gå alene. Det var ikke mulig å sitte oppreist.

Jeg har hatt lite matlyst, og fikk kun “spist” en proteinshake som jeg måtte få i meg i 2-3 etapper …

04/06 – 07:00 – Min mor ankom Tromsø fra Belgia midt på natten med forsinket fly, og prøver å få lov å se meg kl 07:00. Hun ble først nektet og bedt å komme tilbake kl 11:00, men fikk lov å ta en titt inn på rommet kl 07:00 etter å virkelig be om det og si at ho kom rett fra Belgia.

04/06 – 09:28 – Jeg ringer til min mor – ho kom nesten umiddelbart til rommet og blir der utover dagen

04/06 – 11:20 – Endellg skal høyre armen i gips. Jeg blir trillet rundt i rullestol, som gjør meg mer kvalm og miserabel enn jeg allerede var. Jeg klarte ikke å sitte oppreist lenge, ble veldig dårlig i rullestolen og måtte ligge ned mens gipsen ble lagt på

04/06 – 13:30-14:00 – Flytting fra overvåkning til enkeltrom på Nevrologi

04/06 – 15:45 – Min mor skriver til min far at jeg er urolig alene og må ha noen på rommet hele tiden å unngå panikk/angstanfall

04/06 – 16:00 – Peter Magnussen på besøk. Det var meget hyggelig, men siden jeg er sengeliggende og ikke særlig aktiv følte han nok etter besøket at han kunne brukt tiden sin mer fornuftig, tipper jeg … (han påstår i ettertid at det ikke er sant 🙂 )

05/06 – Helsevesenet på sitt aller verste …

Dagen startet relativt greit, jeg følge meg bedre enn dagen før, klarte å sitte oppreist i perioder samt gå på do alene. Jeg hadde til og med litt matlyst! Men det varte ikke lenge …

Dette blir nemlig den verste dagen i mitt liv så langt. Det offentlige helsevesenet viser seg fra sin sanne side …

Jeg har allerede fått høre at jeg har fått kjøreforbud i 6 uker fremover. Dette skal jeg klare å leve med, men det viser seg at det det kan bli verre, kanskje … Jeg vil måtte leve med litt usikkerhet fra nå av …

Men dritt i sertifikatet, det blir mye verre …

05/06 – Daglig besøk av legene rundt senga – Jeg klager igjen over manglende hørsel på venstre side, og jeg forstår det slik at de kan se for seg en slags undersøkelse. De vil i hvert fall se på saken. Det ble igjen spurt om jeg var interessert i flytting til mitt lokalsykehus i Hammerfest. Jeg sa at det for meg ikke hørtes ut som en fornuftig ting å gjøre, da jeg verken kjenner folk der, og ikke ser for meg at jeg kan ha godt av å reise ditt.

05/06 – ukjent tidspunkt – sykepleier kom inn og ønsket at min mor skulle skrive navnet hennes på en lapp – ikke sagt hva det var til – det var en antagelse fra oss at det skulle være til et flybillett eller noe …

05/06 – 12:00-12:40 – Jeg blir hentet av en sykepleier fordi jeg skal til en sjekk av hodet mitt. Jeg antar at dette har med hørselen å gjøre. Jeg blir rullet til teststedet. Det viser seg å gjelde en EEG scan, som jeg ikke aner hva er. Hun vil at jeg skal sitte oppreist under testen, men jeg forteller at jeg ikke klarer å sitte oppreist lengre enn rullestol-turen dit, og må legge meg ned. Det var visst ikke optimalt for testen, men jeg fikk lov å legge meg ned. Dette viste seg å være lurt, da testen skulle vise seg å ta ca. en halv time …

EEG-damen begynte å smøre inn hodet mitt og sette mange elektrode-dings på skallen min, dette var da ikke relatert til hørselen? Da jeg spurte hva hensikten med testen var ble fortalt at dette var å sjekke om jeg har epilepsi, da jeg hadde noen form for “anfall” etter operasjonen på fredag 01/06 (er det rart???).
Jeg ble casually fortalt av EEG-damen at jeg ved positiv utfall av testen ville miste førerkortet i i hvert fall ett år uten at hun ønsket å bruke flere ord på det eller hadde mer takt i seg å fortelle det på en mer fornuftig måte … Da jeg spurte når jeg skulle få resultatene, var beskjeden at det skulle ta noen dager dat de måtte analyseres av en lege …

SJOKK! Uten sertifikatet mitt stopper livet mitt opp, da jeg bor ut i gokk og er fullstnedig avhengig av å ha sertifikatet til å både komme meg til og fra jobb, og utøve hobbyene mine … Dette vil snu livet mitt på hodet …

Selve testen måtte jeg ligge i ro i 20 minutter, og følge kommando fra EEG-damen (lukke og åpne øynene) mens den pågikk. Jeg kan ikke si at jeg var helt rolig pga. beskjeden jeg fikk rett før vi satt i gang …

05/06 – 12:40 – På vei fra EEG-testen møtte vi Christoffer i gangen, han hadde vært på rommet mitt uten at jeg var der – han ble med på rommet

05/06  13:00 – Spilte litt sjakk med Christoffer, følte meg ganske grei, men måtte legge meg ned ofte mens vi spilte … Spillet ble avbrutt før spillslutt da jeg ikke klarte å sitte oppreist og konsentrere meg lengre …

05/06 – 14:24 – Det kom to tekstmeldinger med bestillingsreferanse til Widerøe på telefonen min, denne meldingen ble ikke sett før lenge etter den kom da jeg hadde besøk på daværende tidspunkt

Ingen sykepleiere eller noen kom inn å varsle at billett var bestilt eller noe som helst. Vi visste ikke om og når overflytting til Hammerfest skulle skje, enda

Helvete, and beyond

05/06 – 15:35 – En sykepleier stormet inn i rommet mitt for å hente meg og min mor. Christoffer var også fortsatt til stedet. Teksten under er skrevet fra Christoffers, en så og si utenforståendes, synsvinkel:

Det første som skjedde var at en sykepleier kom inn og spurte etter Stijn når han var på toalettet. Jeg sa han var på do, så hun ventet. Han hørte det kom noen som ville noe, så han prøvde å skynde seg litt. Når han var ferdig ble han fortalt at han snart måtte reise, så han måtte raska på å pakke og kle på seg. Han fikk hjelp av moren, som også var der.

Da han var ferdig med det satt han seg i rullestolen og ble fraktet til en annen del av sykehuset hvor han og moren tydeligvis skulle bli hentet av taxien, som skulle kjøre dem til flyplassen. Sykepleieren visste ikke før hun kom dit når taxien skulle komme å hente ham og moren, så først der fikk vi vite at det ennå var et kvarter til taxien var der.

Så for det første var det ingen grunn for Stijn å måtte stresse slik med å forte seg. For det andre var Stijn foreløpig i en slik tilstand at han ikke kunne og ikke burde ha anstrengt seg med å sitte oppreist. Det var best for ham, og mest behagelig for ham, og han kunne ligge på rygg lengst mulig i sengen sin. Å sitte og vente i et kvarter på en taxi var ikke akkurat heldig.

Han måtte også på do, siden han ikke fikk gjort seg ferdig i sted, idet han bare måtte forte seg å pakke og dra. Heldigvis var det et toalett han kunne bruke.

Etter en liten stund ble det for ubehagelig for Stijn å sitte, så han la seg ned på gulvet. Det var for ham tydeligvis bedre enn å sitte i en rullestol. Det var ingen sofaer eller senger der han kunne legge seg ned på, så gulvet var det eneste alternativet hvor han kunne ligge på rygg ned på. Dette fikk han imidlertid ikke lov til, fordi det vakte oppsikt. De som gikk forbi trodde han lå der fordi han hadde falt eller at han ikke lå der med vilje – det var jo ikke tilfellet, men siden folk trodde det og verken vakten som sto der eller sykepleieren likte at han lå på gulvet ble hans hensyn tatt til side for at andre ikke skulle «bli forvirret over hvorfor du ligger der».

Kl. 15:59 så jeg på klokka at taxien snart måtte være her. Etter en liten stund til så jeg på nytt på klokka. Da var den 16:04. Så ble den 16:07, og jeg spurte sykepleieren om taxien ikke snart skulle være her. Når klokken passerte 16:12 ringte sykepleieren taxiselskapet (? Hun ringte i alle fall noen) og fikk vite at vi hadde stått på feil plass.

Omtrent kl. 16:15 hadde vi stått der litt over en halvtime, og Stijn, som dagen før hadde funnet det for høyst ubehagelig å sitte oppreist i sykesengen sin i mer enn 5 minutter, hadde nå sittet der i en rullestol laget av hard plast i over en halvtime.

Jeg er usikker på om vi ble forflyttet til rett sted hvor vi egentlig skulle bli hentet av en taxi bestilt i Stijns navn, men til slutt var vi alle så lei av å vente at vi bare gikk (eller Stijn ble trillet) til første og beste taxi som sto på en taxiholdeplass rett utenfor sykehuset.

Reglene er vel i utgangspunktet at staten skal dekke taxi for deg hvis det er i forbindelse med sykdom, men på det punktet var vi så lei av å vente, og Stijn hadde torturert seg selv lenge nok, så han insisterte på å betale selv og protesterte mot sykepleieren som sa at han ikke kunne gjøre dette.

Stijn og moren endte opp med å sette seg i en taxi og betale privat, dvs. selv. Noe han egentlig kunne og burde ha gjort fra starten av, hadde han bare visst hvor langt tid det skulle ta før den taxien sykehuset hadde bestilt for ham skulle ta. Vi trodde jo at det var en taxi som snart skulle komme å hente ham og moren og kjøre dem til flyplassen. Hadde vi visst noe annet, hadde Stijn jo åpenbart ikke giddet å vente og bare tatt taxi med en gang.

På venterommet legger jeg meg ned på gulvet ved 2 anledninger fordi jeg føler meg veldig miserabel – klarer ikke å sitte oppreist, i hvert fall ikke etter å bli kjørt rundt lenge i rullestol av hardplast gjennom humpete ganger.

Hver gang jeg legger meg ned går det ikke lang tid før sykepleieren ber meg å reise meg og sitte opp i stolen. Dette kunne ikke anses som et vennlig forsøk, men et kommando som man får i forsvaret.

Det passerte flere taxier forbi “venterommet” og jeg spurte sykepleieren hver gang jeg så en taxi kjøre forbi om vi bare kunne ta den, svaret var nei for hver gang …

05/06 – 16:15 – Sykepleieren skulle flytte oss til andre side av sykehuset i rullestol – Sykehuset, både gangene inne samt veiene på utsiden er meget humpete, i hvert fall når man har hodeskade og sitter i en rullestol av hardplast …

Min mor fikk ingen informasjon da jeg skulle flyttes, sykepleieren begynte bare å trille meg rundt i rullestol og bablet noe på norsk. Min mor sprintet bare etter med sekkene sine og sto der som et stort spørsmålstegn

Jeg var i full hysteri ved dette tidspunkt

05/06 – 16:20/25 – ankomst på andre siden av bygget – krangel mellom sykepleier og en enkelttaxisjåfør – de har ikke reservasjon å hente meg

Jeg KREVER at jeg får betale turen selv for å komme meg bort derfra og komme til flyplassen fortest mulig, mens sykepleieren nekter meg å betale selv, og sier at prosedyrene skulle følges. Staten skal jo betale …

Etter noen minutter med krangling blir sykepleieren så og si dyttet bort av meg og jeg sa til taxisjåføren at jeg og min mor bare måtte få kjøre. Vi ba han drite i hva sykepleieren sa. Det gjorde han heldigvis og vi kom oss avgårde fra helvete, på vei til beyond …

05/06 – 16:35/40 – Ankomst på flyplassen – hyggelig mottagelse av Widerøe, bagasjen blir tatt hånd om med en gang av en veldig serviceinnstilt dame, jeg og min mor blir ledet gjennom sikkerhetskontrollen i rullestol og kommer oss til gaten mens boarding pågår.

05/06 – 16:50 – Blir trillet i (hardplast, samme modell som på sykehuset) rullestol til flyet og får gå ombord

05/06 – 16:55 – En veldig bekymret airhostess, kommer med pute og vann med en gang, og spør om jeg virkelig skal fly med rutefly, fordi dette ser ikke bra ut. Ho sa med en gang ho så meg at det skulle skrives avvik på denne situasjonen til sjefen hennes, da jeg ikke så ut som egnet å fly med rutefly

Jeg ligger på fanget til min mor under hele turen (40 min), også under avgang og landing. Stewardessen viser full forståelse.

Det er for meg ukjent om Tromsø sykehuset hadde sendt meg med rutefly alene om ikke min mor hadde mulighet å være med, men seende på behandlingen jeg hadde fått, og mangel på informasjon og kommunikasjon med min mor, anser jeg det ikke som usannsynlig.

05/06 – 17:40 – Ankomst i Hammerfest – god mottakelse med rullestol på flyplassen. Jeg legger meg ned med en gang på noen benker i bagasjehallen mens vi ventet på min mors bagasje. En taxisjåfør sto og ventet på oss i bagasjehallen og hjalp oss veldig godt til bilen, veldig forståelsesfull mann

05/06 – 18:00 – Taxisjåfør er usikker hvor jeg skal leveres, han leverer meg på akuttmottak etter han sjekket der først

Helse nord sine kommunikasjonsevner

05/06 – 18:00-18:20 – Mottakelse på akuttmottaket – som jeg oppfattet det visste de ikke at jeg skulle komme. De hadde INGEN informasjon.

Jeg ble spurt først hva jeg het, fødsels og personnummer og sånt – helt kurant at de spør til å sjekke hvem jeg er, og om jeg er ved min fulle forstand.

Neste spørsmål var hva det var som feilte meg, og spurte om det var armen som var problemet (den ligger i gipsen). Da skjønner jeg at de ikke vet hva jeg gjør der.

Jeg forklarer at jeg har hatt operasjon på hodet osv, og jeg spurte om de ikke hadde fått noe informasjon om meg fra Tromsl. Jeg fikk beskjed at det ikke lå noe i systemet fra Tromsø, og måtte bare starte fra 0 … Når jeg trodde at ting ikke kunne bli verre …

Første de ba meg om var blodprøve. Dette hadde jeg gått gjennom hver morgen i Tromsø og hadde nesten blitt vant med å gi blod … Jeg som hater til og med selve ordet “blod”, og prøver i hvert fall å unngå å bli tappet for det …

Jeg hadde altså blitt tappet for blod samme dagen i Tromsø allerede, også da mens jeg følte meg veldig miserabel. Jeg ba dem i Tromsø å utsette det i noen timer til jeg følte meg bedre, men det mente Tromsømannen at det ikke var lurt å vente den gangen. De fikk tappet meg for blod i Tromsø på tirsdag formiddag, rett etter de spurte for første gang denne dagen. Også denne gangen skulle de ha 2 flasker …

Jeg nektet blodprøve i Hammerfest ved mottakelse, da ingen av foregående blodprøver hadde kommet tilbake med noen avvik/problemer. Siden jeg vet at jeg blir dårlig hver gang de kommer nær meg med en nål, vurderte jeg det som lurt å nekte denne gangen, etter denne hektiske overflyttingen til Hammerfest.

Jeg ba de snakke med Tromsø, men det var visst ikke veldig relevant/aktuelt. De skulle bare gjøre sitt med meg.

Jeg fikk 1 smertestillende paracetamol etter jeg ba om det

Jeg ble hengt på EKG maskin, samt blodtrykkprøve og oksygenmåler (?) på fingeren. Disse tok de ikke av etter de forlot rommet og ble hengende på meg i 2 timer (ganske ubehagelig med blodtrykkmåler rundt armen, jeg fikk jo  ikke bøyd venstre armen pga. den … husk at høyre arm er i gipsen …)

Venting på akuttrommet i Hammerfest …

05/06 – 18:20-20:00 (anslått tidspunkt) – Der lå jeg på akuttrommet uten tilsyn av helsepersonell, sammen med min mor. Min mor mener at jeg var relativt rolig på daværende tidspunkt, men veldig sliten. Jeg måtte virkelig på do men klarte ikke å reise meg opp fordi jeg var så utslitt. Min mor fant doen et godt stykke unna gjennom gangen og rullestol hadde vi ikke. Min mor klarte å få tak i en flaske fra en forbigående helsearbeider for meg å pisse i. Ikke noe jeg er glad i å gjøre, men det er bedre enn å pisse i buksa … Tida gikk sakte …

Min mor vet på nåværende tidspunkt ikke hvor ho kan sove eller få mat enda, ho er mest bekymret om meg og avventer sammen med meg på rommet.

05/06 20:00 (ca tidspunkt) – Det kom en hyggelig lege inn på rommet, ho skulle skrive litt rapport. Stilte meg en del spørsmål, ganske generisk. Jeg fikk beskjed om at de på daværende tidspunkt fortsatt ikke hadde fått noe informasjon fra Tromsø, og de måtte bare starte fra scratch.

05/06 – 20:30 (ca) – Ankomst i sykehusrom – lite tilsyn etter det om jeg husker rett, men jeg var veldig sliten og oppgitt på daværende tidspunkt at jeg ikke kan huske dette med sikkerhet

05/06 – 21:00 – Min mor får nøkkel til et pårørende-rom.

05/06 – 21:30 – Min mor spiser noe brødmat på min avdeling

05/06 – 21:30-utover kvelden – Min mor holder seg på ved min side i en god periode. Ho er også veldig sliten og oppgitt av turen.

05/06 – 22:30 (helt usikker på tidspunkt) – Etter å ha gitt inntrykk at jeg var klar for psykiastrisk avdeling ved å ha angst og panikkanfall, fikk jeg beroligende medisiner.

Dette var en skikkelig traumatisk dag. Jeg fikk visst sove noe etter jeg fikk beroligende tabletter. Jeg er usikker på tidspunkt og situasjonen her.

06/06 – angst og panikkanfall, klar for psykiatrien

Onsdagen var kort oppsummert forlengelsen av dagen før, og er fylt med angst og panikkanfall. For første gang i mitt liv skjønner jeg hvordan folk kan ha behov for en psykiater. Jeg får tildelt beroligende medisiner ved flere anledninger …

Pasienten i nabosengen varsler min mor om at jeg begynner å hyperventilere med en gang ho forlater senga for å f.eks gå på do. Han er en hyggelig man som viser full forståelse for min situasjon. Jeg føler selvsagt at jeg er han til last ved at jeg ikke klarer å oppføre meg normal …

Jeg har aldri i mitt liv følt meg slik jeg følte meg på onsdagen, ingen matlyst eller noe som helst. Jeg har denne dagen ikke kommunisert på facebook eller på annet vismed folk, utover å varsle min samboer at jeg hadde en veldig dårlig dag. Min mor var også traumatisert denne dagen pga. å se sin sønn i slik tilstand.

Jeg vet forøvrig lite om hva som skjedde på denne dagen, medisinene fungerte tydeligvis …

07/06 – Litt lys i enden av tunnelen?

07/06 – Natt til… – Jeg hadde en ganske urolig natt og har vært våken store deler av natten. Det var lite hjelp eller forståelse å få fra helsepersonellet. Min mor var veldig sliten men var ved mitt seng 2-3 ganger gjennom natten for å sjekke om jeg hadde det bra.

07/06 – 06:30 (ca tidspunkt) – Fikk spise noe frukt jeg hadde ved siden av senga samt en en yoghurt. Disse spydde jeg rett ut igjen i en bøtte … Det var en close call for at det bare skulle havne i senga eller på gulvet … æsj

07/06 – Morgenen – Jeg ble nektet beroligende tabletter som jeg fikk dagen før da disse kan “virke avhengighetsskapende for unge folk” … Ingen forståelse å få for at jeg er fortsatt i full panikk og føler meg fortsatt klar for psykiatrien …

07/06 – formiddagen – Jeg fikk spise litt frukt uten at de kom ut igjen. Hurra!

07/06 – formiddagen – En kvinnelig sykepleier kom inn på rommet og anbefalte meg å ikke snakke med media. Det var visst mye mer fornuftig å sende klage til pasientreiser (eller noe..) for å få erstatning for det som hadde gått galt. Via media skulle jeg jo ikke få gjort noe. Noe hadde kommet henne til øre at jeg skulle snakke med Finnmark Dagblad etter at de fikk tips om situasjonen min fra min romkamerat.

Det er selvsagt bedre å skyve sånne historier under teppet enn å la verden vite hvor jævlig folk blir behandlet. Flaks at ho varslet meg om muligheten å be om erstatning i stedet for, ellers hadde jeg aldri kommet til fornuft!

07/06 – 12:00 – Fikk spise mat utover noe frukt, en shake og en toast, for første gang siden ulykken

07/06 – 12:40-13:40 – Jeg fikk besøk av sykehusprest (Karen Lorentzen) som jeg fikk fortelle historien til. Jeg er på ingen måte religiøs, og var redd for at denne samtalen skulle ende opp i en samtale om gud og Jesus. Jeg var overrasket men glad å kunne avslutte samtalen etter en time, med en dame ved min side som viste full forståelse for min situasjon uten at gud eller Jesus ble nevnt med et ord. Helsepersonellet hadde ikke tatt (hatt) tiden å høre på meg og mine klager/frustrasjoner, og når man bare kan fortelle det til sin egen mor, som sitter med samme frustrasjoner, blir det fort en ekkokammer … Så takk Karen for at du tok deg tiden for å la meg lufte ut min frustrasjon!

07/06 – 17:00-19:00 – Jeg fikk besøk av Krister og Agnar. Det var hyggelig, men jeg hadde en dårlig dag så var nok ikke den mest interessante å høre på akkurat der og da. Takk for at dere tok dere turen til Hammerfest med klær, briller, Kiwi burn osv! Beklager for at jeg var enda mer ubrukelig enn vanlig under besøket.

07/06 – 21:00 – Jeg fikk litt matlyst og sendte min mor til butikken å få kjøpt et Fjordland meny med kjøttkaker (liten porsjon). Jeg spiste den i sin helhet!

Dagen endte med å ha vært roligere utover dagen enn dagen før, med panikkanfall innimellom.

Min mor sitter ved min side til jeg sover, kl 23:55 sov jeg ikke enda ifølge min mor sin chat-log. 00:10 sover jeg og går mor og legger seg.

08/06 – En god dag, etter forholdene

08/06 – 07:00 – Jeg informerer min mor om at jeg sovet godt i natt, smertestillende fungerer

Jeg får spise noe frukt til frokost

08/06 – 10:00-11:00 – Jeg og min mor har en samtale med Trond Ivar Lunga fra Finnmark Dagblad. Han skriver notater og tar noen bilder. Jeg håper oppriktig at dette blir en sak som belyser litt av situasjonen.

08/06 – 12:15 – Sykehusprest Karen kommer inn for å høre hvordan det går med meg i noen minutter. Det varmes å se at noen utenforstående faktisk ser ut til å bry seg

08/06 – 13:15 – Jeg fikk hjelp av min mor å dusje meg. Dette var første gang jeg fikk vaske meg etter en hel uke.

Dette var også dagen jeg for første gang fikk tilbud fra en hjelpepleier å kunne bistå å vaske meg. Det er skremmende å tenke over at man ikke blir tilbudt å bli vasket, enten det er mens man ligger i senga eller i dusjen, hver dag!

I ETTERTID: Jeg har nå fått høre at det er helt normalt å bli vasket 1 gang i uke i offentlige norske sykehus og sykehjem … Usikker om dette er sant, men det stemmer da i hvert fall for meg …

Min mor er sjokkert når hun hører disse opplysninger. Hun mener at i Belgia blir man vasket hver dag av hjelpepleiere e.l.

Ann kommer til sykehuset igjen ila ettermiddagen, etter å ha måtte jobbe i Målselv i noen dager. Hun har fått velferdspermisjon i noen (ikke helt sammenhengende) dager denne og i neste uke! Min mor tar seg en velfortjent pause med spasertur gjennom byen.

08/06 – 17:00 – Jeg og Ann bestiller pizza fra Peppes som vi får levert rett til rommet – endelig litt “ordentlig” mat! Jeg spiser mye!

08/06 – 22:00 – Ann og min mor går til pasienthotellet i 22 tiden. Det har vært en forholdsvis bra dag, med god matlyst. Ikke minst hjelper det virkelig å være nyvasket!

09/06 – Home sweet home

Jeg våkner til frukt ved siden av senga som min mor har satt der mens jeg sov. Dette var hyggelig og godt. Jeg har en rolig start på dagen.

09/06 – 11:00 – Legebesøk – ENDELIG får jeg svaret, etter å ha mast på legene hver dag. Jeg får beholde førerkortet! (jada, jeg har ikke lov å kjøre i 6 uker, men det må jeg bare leve med)

Jeg ber om rapport fra sykehuset i Tromsø og Hammerfest, da jeg ikke har noe ide hva de har skrevet om meg enda eller hva de egentlig har gjort med meg mtp operasjon første dagen og sånt, jeg sitter med flere spørsmål enn svar – også etter legebesøket.

De spør hvordan jeg føler meg og om jeg kan tenke meg å gå hjem, jeg ber om å få lov å tenke litt på det og se det litt an.

09/06 – 12:00-13:00 – Besøk fra 2 kollegaer – føler meg overraskende bra under besøket. Dette var hyggelig!

09/06 – usikker på tidspunkt – En sykepleier spør om jeg ønsker å bli skrevet ut i dag, eller om jeg skulle bli litt til – jeg velger å bli skrevet ut og ser frem å komme meg hjem

09/06 – 14:30 (anslått) – Skrevet ut av sykehuset, Ann kjører bil

09/06 – 14:45 – Innom apoteket på Nissesenteret i Hammerfest

Fun fact: Ved utskrivelse får jeg beskjed at jeg må hente medisin på apoteket, når jeg spør om min mor eller Ann kan hente dette for meg, er svaret et klart nei, fullmakt går heller ikke. Man må visst møte opp personlig for å hente disse … Det viser seg ved henting at det handler om ganske så vanlig paracetamol jeg skulle hente, men men …

Jeg har vært ganske dårlig til beins og ikke gått lengre enn fra og til doen de siste dagene, apoteket jeg blir anbefalt av sykepleieren ligger i et kjøpesenter kalt “Nissesenteret” og vi aner ikke hvor apoteket befinner seg. Det er ikke parkeringsplass i nærheten av inngangen til kjøpesenteret … Ann parkerer på taxiholdeplass og jeg og min mor går et godt stykke til apoteket. Meget spesielt … Jeg tar med 2 pakker med vanlig paracet 500, uten å vite hva og hvor mye jeg egentlig vil få med meg på resept, just in case.

Det er fredag, vi får med tabletter som holder i totalt 3 dager ved anbefalt dose. Det er alt som jeg får med på resept … Flaks jeg tok med meg vanlig paracet til å si det sånn … Hva feiler folket som har skrevet ut dette reseptet?

09/06 – 17:00 – Vi tar en tur innom matbutikken i Alta. Det er stusselig å gå, og ser ut som en tulling som lener hele tiden på handlevognen … Men det går, og det handles inn mye rart … Jeg er jo sulten og sliten!

09/06 – 18:00 – Ankomst i Talvik

Gjennomgang av epikrisen fra Hammerfest

Ved utskriving fra Hammerfest har jeg fått med epikrise. Det står noen ord om besøket i Tromsø, men jeg sitter fortsatt med store spørsmålstegn. Det største spørsmålstegnet må være hva som fikk de til å vurdere å sende meg med rutefly til Hammerfest … Vil jeg noen gang få svar?

Epikrisen fra Hammerfest minimaliserer i mine øyne en del ting veldig, bl.a. Ved å skrive “fremstår som noe psykisk nedtrykt” om min tilstand. Når man føler seg selv klar for psykiatrien er man ikke bare “noe psykisk nedtrykt” i min verden …

Også følgende setning stiller jeg meg store spørsmål ved: “Vurderes som hensiktsmessig med noen dager ytterligere behandling på lokalsykehus for videre mobilisering, trygging og smertelindring” – jeg har aldri følt meg så dårlig og nedsatt enn etter jeg ble flyttet over. Jeg var mye mer mobil, trygget og smertelindret før overflytting fra Tromsø enn de 2 første dager i Hammerfest. Da igjen, så var jeg faktisk verken mobil eller smertelindret før overflytting …

Også følgende er litt minimaliserende: “Pasienten uttrykker misnøye med å bli sendt til Hammerfest sykehus i et rutefly da han følte han ikke var i stand til å bli overflyttet med offentlig transport” – jeg hadde ikke ansett det som fornuftig å transportere meg med ambulansefly heller, da det eneste jeg virkelig kunne ha godt av var fred og ro i en seng, enten det var på sykehusavdeling eller i et pasienthotell. Uansett ikke bli flyttet på først i flere timer…
Fact: Jeg kjører heller bil fra Finnmark til Oslo enn å reise med fly når jeg er fullstendig frisk, så lenge jeg har tid til det. Bare for å tydeliggjøre hvor lite glad jeg er i å fly …

Videre: “Ønsket ikke at det skulle taes innkomstprøver av ham” … Er det rart når de har tatt de samme prøver bare noen timer siden, men sykehusene i nord ikke klarer å snakke med hverandre?

Enda mer tull: “plages LITT med hodepine” … Under mitt opphold i Hammerfest og Tromsø hadde jeg dødd av hodepine hadde det ikke vært for at jeg spiste paracetamol, også midt på natta …

“og NOE kvalme” … Det har blitt bedre nå, men også dette virker litt spesielt å ikke skrive at jeg slet noe jævlig uten kvalmestillende tabletter i perioder …

Og så denne: “Har ikke hatt behov for sterkere smertestillende” … Jeg ba om sterkere smertestillende mot hodepine ved anledninger, men fikk KLAR beskjed at de ikke kunne gi meg noe sterkere smertestillende fordi de skulle kunne skape symptomer som ligner nye blødninger i hodet, og det var for risikabelt å gi meg påsto de …

 

Etter å ha lest gjennom epikrisen lurer jeg virkelig på om mine norskkunnskaper er så dårlig, eller om de bare er glad i å minimalisere situasjoner med pasienter i det norske helsevesenet … Jeg velger å tro på sistnevnte.

Fastlege … det skulle jeg hatt

Jeg har ved utskriving i Hammerfest hørt ordet “fastlege” flere ganger, og jeg har hver gang gitt klar beskjed om at det ikke er noe jeg har … Jeg har aldri hatt behov for legehjelp siden jeg flyttet til Norge i 2010/2012. Jeg fikk beskjed at jeg siden jeg bor i Norge, så har jeg krav på fastlege, så det var jo bare å ordne.

Jeg fant nå ut at jeg faktisk fikk tildelt en fastlege i Vågsøy kommune (Sogn og Fjordane) en gang i 2013. Den har jeg fortsatt.

Jeg prøvde i helgen å velge ny fastlege i Alta. Jeg valgte den eneste som hadde ledige plasser, men byttet trer ikke i kraft før 1. i neste måned. Systemet fungerer nå bare sånn …
Jeg fant forresten ut at den jeg valgte har sluttet som lege i Alta, og jeg vil ikke kunne benytte han som lege … Men det er lov å bytte 2 ganger i året, så jeg får prøve lykken en gang til … etterhvert når jeg gidder …

Legevakt, et verdig alternativ til fastlegen?

11/06 – 8:30 – Ann ringer til Alta legevakt, jeg får time kl 13:00 for å få fjernet stifter fra hodet mitt

11/06 – 13:00 – Ankomst helsesenter Alta – Da de så navnet mitt sa de med en gang de ønsket å ringe meg, men at de ikke kunne fordi de ikke hadde nummeret mitt (første resultat på google på navnet mitt, samt på gulesider, kommer nummeret mitt opp med en gang). De fortalte at de ikke har tid til meg i dag, det var bare å returnere til Talvik uten hjelp.
De kunne ikke legge inn time til meg til dagen etterpå. det må nemlig registreres samme dagen som selve avtalen … Vi får beskjed at de skal notere ned at jeg må prioriteres dagen etterpå …

12/06 – 08:30 – Ann ringer til Alta legevakt, og jeg får time kl 10:00 å få fjernet stifter fra hodet mitt.

Disse ble akkurat plukket fra hodet mitt – det var ikke lite …

12/06 – 10:00 – På legevakta igjen, min mor begynner å bli flink å kjøre bilen min til tross for at ho synes den er litt stor – Sykepleieren, en hyggelig dame, fjernet stifter fra hodet, ganske mange … Jeg spurte om sykemeldingen min og diverse, men det kunne hun nok ikke svare på. I hvert fall ikke mye nyttig eller korrekt informasjon skulle det vise i ettertid …

Jeg fikk beskjed at de ikke kunne hjelpe med å skrive ny sykemelding enda, da den jeg har ikke har gått ut på dato enda. Sykemeldingen gjelder til og med 14/06. Jeg får høre at det ikke er lov å ha overlappende sykemeldinger i apeland Norge, samt at man ikke kan sette f.o.m. tidspunkt frem i tid.
Jeg får høre at eneste måte å få en sykemelding på som inkluderer 15/06, er å besøke legevakta på denne dagen, 15/06.

Tur innom jobb for første gang etter ulykken

12/06 – 11:00 – Jeg gruer meg, det er akkurat lunsjtid, det dummeste tidspunktet å gå innom jobb etter å ha vært borte etter en arbeidsulykke for en introvert person som jeg, som vanligvis holder seg langt unna kjøkkenet i lunsjtiden … Men det var egentlig hyggelig. Jeg fikk fortalt litt av historien til mange på en gang. Folk lytter, og virker medlevende og ser ut til å ønske meg det aller beste. Det er ingen som kan se meg være i produksjon igjen på fredag, og de er overrasket at ting har gått slik de har gått. De vil jeg ikke skal tenke for mye på jobb og at jeg skal få mest mulig fred til hvile, 2 ting som er ganske vanskelig for meg.

Jeg gruet meg da jeg gikk inn, men det var ikke så ille som jeg trodde!

Ny gips? Neida!

14/06 – 08:00 – Ferden til Hammerfests røntgenavdeling starter. Ann er dagens privatsjåfør – Vi kommer oss over 1 time for tidlig til Finnmarks viktigste by. Vi kjøper oss en matbit på Narvesen og sitter i sola – det er faktisk sommer her!

14/06 – 12:00 – Registrering i luka hos røntgenavdelingen – Jeg blir bedt å betale Betalt 245 kr for å få tatt nye bilder av armen min. Damen i luka spør om jeg ønsket å ha kvittering, som jeg svarer på at jeg selvsagt skal ha det, da jeg vel på noe vis skal få refundert disse kostnader? Ho ser på meg som at det er helt uvanlig å ta med kvittering derfra … Vi setter oss på venterommet

14/06 – 12:15  – Inn på røntgenrommet, en hyggelig dame tar 2 bilder, som er gjort på på 1-2-3.
Jeg nevner at jeg fortsatt har vondt i ankelen, der hvor jeg hadde kateteret. Dette kan ho ikke si noe om og ber meg snakke med legen senere, bilder skulle ho kunne ta i dag om det skulle være behov for det!

Nå fikk vi mye dødtid mellom de 2 timene, vi kjøper oss en sorbet-is på Narvesen og tar en spasertur rundt sykehuset. Heldigvis går jeg så treg at tiden føles å gå … Etter litt venting på benken i sola bestemmer vi oss å gå inn og setter oss på venterommet i 13:15 tiden. Har jo legetime kl 13:30.

14/06 – 13:45++ – Blir kalt inn til et rom av lege Audun Sivertsen – karen virker veldig (litt for) jovial for å være lege. Han aner ikke hva jeg kommer for til etter jeg forteller at jeg skal på kontroll med armen. Jeg må fortelle at det ble tatt bilder av armen tidligere. Han ser på bildene og forteller at han er usikker om gipsen trengs eller hva som må gjøres med dette (min oppfatning). Dette må han sjekke med en annen lege.

Jeg forteller han at jeg fortsatt har vondt i høyre ankel, 14 dager etter kateteret jeg hadde der ble fjernet. Han føler litt på det og sier at det går sikkert over – vi får satse på det da …

Han konsulterer en annen lege om bilder av armen, og kommer tilbake med beskjeden “den armen skal du ikke bruke til noe” …

Veien går til et rom hvor en annen mann skal fikse “ny” gips. Fra tidligere erfaring i Belgia, samt at de i Tromsø sa at jeg kunne få en gips som tåler vann, satset jeg på å få fjernet den gamle gipsen, og endelig få vasket armen min ordentlig for første gang etter ulykken … det begynner virkelig å stinke fra gipsen nå …

Mannen føler på gipsen, sier tørt: “å, denne var fin”, og konkluderte fort med at de bare legger en lag oppå dagens gips til å “stramme til” for å minske bevegeligheten … Jeg nevner at lukten som kommer fra armen ikke er særlig behagelig, og at ny gips hadde gjort seg, svaret var at det er helt normalt at det lukter etter noen uker og det skal jeg bare leve med …
Han henter en rulle med (syntetisk?) gips, ruller den på, gir meg beskjed at jeg må dusje med en bærepose rundt armen, og klar …

Tilbake på den opprinnelige legen sitt kontor blir jeg nå fortalt at jeg kan betale i luka. Veldig kort tid senere sier han at “oja, men dette var en arbeidsulykke, du skal ikke betale noe” … Jeg spør litt videre, og får høre at man ikke skal betale egenandel for noe når det omhandler en arbeidsulykke. Dette var nytt for meg og Ann som så på hverandre, og lurte på hvorfor vi hadde betalt både de foregående ganger i saken min, samt Ann når hun hadde en (mindre) arbeidsulykke for noen måneder siden. Vi er jo dum …

Jeg spør mannen om jeg får ny sykemelding, da den jeg har går ut i dag, og jeg fortsatt ikke har fastlege. Han sier han kan fikse dette lett. Jeg spør hvordan det er med ferien min, som starter 1. juli. Jeg hadde ikke planlagt ferien min ut fra følgende: Ingen sertifikat, skikkelig redusert mobilitet og den fysiske evnen av en 70-åring.

Ifm. sykemeldingen spør jeg om jeg vær så snill har lov å jobbe litt, dvs svare telefon og mail, samt vanlig jobb fra hjemmekontor så lenge jeg har evne å gjøre det. Svaret er at det finnes flere løsninger for det, og han vet de beste.

Jeg får en sykemelding som går ut 1. juli, 95% sykemedling, altså, jeg skal jobbe 5% hver uke …
Jeg blir fortalt at jeg slik får fred fra jobb inntil ferien, og i ferien får jeg bare ta det litt med ro …
Jeg kan virkelig ikke vente til å sitte hjemme og se på netflix hele sommerferien i år. Det var akkurat slik denne fjellgeiten planla sommerferien sin!

Jeg mumler noen negative ord om “det norske helsevesenet” på veien ut av legekontoret, og får slengt tilbake “men det er jo gratis” fra legen … Legen er tydeligvis sosialist og har ikke noen form for økonomisk forståelse. Jeg slenger noen ord tilbake à la “jeg betaler jævlig mye peng for de her tjenester hvert år …” – ferden går tilbake til røntgenavdeling …

14/06 – Etter legebesøket – Luket til røntgenavdelingen next – Jeg viser den samme damen fra tidligere fakturaen de tok seg betalt for tidligere og spurte om de mener dette er noe jeg skal betale for. Damen ber om papirer fra NAV … Jeg forteller damen at jeg aldri i mitt liv har hatt med NAV å gjøre og aner ikke hva ho snakker om, men at dette handler om en arbeidsulykke, og ifølge legen i etasje under ikke skal betales for. Ho sier at ho hadde sett i teksten at hendelsen skjedde på arbeidet, men at det ikke var noe med det å gjøre nå. Jeg må fylle ut en del skjemaer og ta noen telefoner for å få pengene tilbake … Jeg er forbannet men klarer å forlate stedet uten å bruke for mange stygge ord … Hvor lite tror disse folkene mine timer er verdt? Jeg er da ikke papirflytter i staten …

Ferden går tilbake til Talvik.

17/06 – Ting går fremover

Det er 9 dager siden jeg kom hjem, og ting har virkelig gått fremover. Jeg har i går gått gått tur i litt over en km (det gikk meget sakte, ble veldig sliten av det, og må passe på at jeg ikke beveger hodet mitt for fort …)

Jeg klarte meg en kort tur langs storvannet i går!

Jeg har spilt og vunnet i sjakk fra min mor mange ganger de siste dager, så hodet fungerer fortsatt som det skal! (eller ho bare lar meg vinne …?) Jeg har tapt i en del andre brettspill, men det snakker vi ikke for høyt om 🙂

Så ting ser lyst ut i enden av tunnelen, men enden er langt ifra nådd.

Den nye sekshjulingen jeg bestilte skal nok måtte vente en stund til før jeg får kjørt på den … Jeg gledet meg skikkelig til noen ordentlige turer fra Masi og Kautokeino i ferien, men de får vente … 🙁

4 kommentarer til «Helsesystemet: De reddet livet mitt – Og gjorde det til et helvete rett etterpå …»

  1. Godt du har klart deg så bra likevel, engelen.
    I Norge idag mådu være spesielt utdannet i hva man har krav på å div. Nav å helsevesenet er veldig kokko..

    Kjempestolt av deg😉

  2. Dårlig behandling på sykehus(spesielt UNN) kan jeg virkelig forstå. Ikke minst å bli sendt med rutefly til Hammerfest når det beste hadde vært å bli på UNN.

    Har selv blitt ufattelig sviktet av UNN for tre måneder siden. Jeg ble sendt dit med ambulansefly fra Lakselv etter å ha fått prematurerier i Karasjok. Veldig lang historie kort(ish)- jeg var gravid og hadde fare for å føde ni uker for tidlig og måtte derfor til Tromsø. De fikk stoppet fødselen, ja, MEN oppholdet var jævlig. Det var ignoranse, arroganse, spydighet og de tok ikke plagene mine på alvor. Jeg fikk svangerskapsforgiftning under oppholdet. Jeg klarte ikke spise, klarte ikke gå og hadde flere symptomer på nyresvikt. Og ikke minst altfor høyt blodtrykk. Noe de ikke gjorde noe med. Det de gjorde var å sende meg fødende med rutefly som da har gjort at hjerte mitt ble overbelastet og alt endte med at jeg nå sitter igjen med både nyre og hjertesvikt. Jeg fødte bare 12 timer etter overflytting til Hammerfest og noen timer senere lå jeg på intensiven døden nær. Jeg fikk heller ingen papirer med meg fra UNN og de var veldig forvirret på akuttmottaket når jeg kom inn for de visste ingenting.

    1. Det er helt utrolig å høre at så mange har opplevd lignende historier. Dessverre har mange ikke mot, energi, lyst eller baller nok til å få gjort noe med det.

      Om du har energi til det, anbefaler jeg å skrive ned historien din og å gjøre noe med det. Det er viktig å drive med folkeopplysning, da det er veldig mange som fortsatt tror at helsesystemet i Norge er helt fantastisk. Det er det slettes ikke!

      Jeg håper det går bra med deg og barnet ditt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.