Leder i Unge Høyre, Sandra Bruflot, velger å gå ut mot dagens ordning hvor næring i Finnmark slipper den ødeleggende arbeidsgiveravgiften som straffer bedrifter flest med en ekstraskatt på 14,1 % av den ansattes lønn. En avgift som i praksis kobles direkte mot din lønnskostnad som ansatt.
I stedet for å vise hvor skadelig arbeidsgiveravgiften er og dermed ønske «Finnmarks-tilstander» over hele landet går representanten for avgifts-Høyre inn for å innføre full avgift i Finnmark og deretter bruke de ekstra skattekronene for å redusere denne avgiften i resten av landet. Noe hun uttaler vil kunne senke den nasjonalt fra 14,1 til 13%.
Det hun glemmer å nevne i forslaget, er at 80% av landet i dag ikke betaler 14,1%, men en mye lavere sats, alt mellom 10,1 og 0%. Om satsen ville blitt satt til 13% for hele landet, ville altså ikke bare bedriftseiere i tiltakssone Nord-Troms og Finnmark, men i mestparten av Norge se en betydelig utgiftsøkning, da lønnskostnader ville steget alt mellom 3 og 13%.
For mange bedriftseiere kan dette mene forskjellen mellom å få drifta til å gå rundt og konkurs. Uansett vil dette gå utover mange lønnstakere i distriktene i Norge, enten de må stille seg tilfreds med lavere lønn, eller mister arbeidsplassene sine.
Bruflot har visst ikke vurdert å foreslå kutt i arbeidsgiveravgift uten å øke den andre steder ved å kutte i statens utgiftsposter. For ordens skyld; å redusere avgifter et sted er ikke det samme som en utgift!
Bruflot uttaler: – Virkemidlene i tiltakssonen ble innført i 1990 som et svar på høy arbeidsledighet og for å motvirke fraflytting. Når Finnmark nå har blant de laveste arbeidsledighetstallene i landet, er det ingen grunn til å fortsette, sier Bruflot.
Her beviser Bruflot hvordan hennes eget parti tenker på skatt som en inntektskilde for egen politikk i stedet for å innse at skatter og avgifter er en hemsko om folks liv og lommebok.
Når redusert avgift gir flere arbeidsplasser og bedre økonomi burde det være åpenbart for alle oppegående mennesker at en burde fjerne denne også i resten av landet. Ikke øke den der effekten har vært bevist og deretter senke den bittelitt i resten av landet.
I et åpent brev av FeFo-styremedlemmene Hesjevik, Haug og Pedersen uttrykker de bekymring over nyvalgt leder Máret Guhttor og de to andre styremedlemmenes vedtak om å gå tilbake på et vedtak gjort tidligere i år.
Samtidig kommer det positive signaler fra blant annet Tommy Berg og Trine Noodt om at FeFo nå skal bli en positiv samfunnsaktør fordi de har gjort en politisk hestehandel i fylkestinget. Til og med FrP var positive til det nye styret som ble satt og også de hadde et håp om at FeFo skulle endre eierstrategi og gå over til å øke bolyst og investering i Finnmark.
Liberalistene vedtok på sitt årsmøte i Februar 2018 at vi ønsker FeFo lagt ned og at grunnen i Finnmark skal føres over til de respektive kommunene i fylket. Vi har hatt dette på gjørelista vår siden sommeren 2017, og en av hovedgrunnene til at dette vedtaket omsider ble fattet var måten styret velges på.
Det kom ikke som noen overraskelse på oss at Sametinget-fraksjonen i det høyst udemokratiske organet FeFo ville prøve seg på et mykt “kupp” av FeFo for å kjøre sine politiske saker gjennom. Måten styret blir valgt på hørtes nok fornuftig ut i teorien, men 10 år med erfaring har motbevist dette.
At de tre andre styremedlemmene i FeFo nå ser seg nødt til å gå ut med et leserbrev i et av Finnmarks viktigste medier for å klage sin nød er intet annet enn en fallitterklæring for hele FeFo som organisasjon. Det sier litt om samarbeidsklimaet at ting må luftes i media og ikke inne på styremøtene. Vi mener det trengs et radikalt retningsskifte i måten FeFo styres på, ikke bare ved å bytte ut styremedlemmer eller leder, men å gjøre om på det hele.
Mens FeFo er grunneier av 95% av arealet i Finnmark på vegne av innbyggerne i fylket, har finnmarkingene ingen bestemmelsesrett over hvem som sitter i styret. De har dermed ingen kontroll over hvordan dette organet forvalter Finnmarks landarealene. Liberalistene ber derfor de rådende politikerne begynne å jobbe for en lovendring som gjør at FeFos styre blir til et folkevalgt organ, hvor hver finnmarking kan stille seg kandidat til styrevervene, samt kan stemme på disse kandidater akkurat som ved kommune- og fylkesvalget.
Som en midlertidig løsning oppfordrer vi en av de tre styremedlemmene som står bak dette innlegget til å trekke seg fra styret i FeFo slik at et nytt styre må velges, og Finnmarkseiendommen ikke blir en brikke i et partipolitisk spill.
Ta deres ansvar, fell dette styret før det bærer galt av sted!
Stijn Van den Bruel og Agnar Johansen Leder og nestleder Liberalistene Finnmark
Arbeidsulykke – Livet mitt ble hengt på en tynn tråd og takket tilfeldigheter, luftambulansetjenesten og dyktige helsearbeidere både på veien til og på UNN i Tromsø puster jeg ikke bare, men ser det ut som at jeg blir den samme gamle igjen! Mellom da jeg våknet og nå har så mye rart skjedd, at jeg føler meg nødt å skrive en hendelseslogg. Jeg prøver å ta med alle fasetter av min behandling og legger ikke skjul på positive eller negative ting!
Litt info på forhånd, for den som ikke kjenner meg:
Hvem blir omtalt: Stijn = Meg selv – Født og oppvokst i Belgia, har bodd i Norge i 7 år og bor pdd i Talvik, Finnmark Ann = “Samboer”, bor til daglig i Målselv i Troms, vi ukependler Lies = Søsken 1 Tine = Søsken 2 Mor, Lutgarde = Min mor, bor i Belgia Far, Jonny = Min far, bor i Belgia, tilbringer mye tid i Spania og Frankrike Jobb = jobber som IT konsulent i Eltele og har i hovedsak kontorjobb Politikk = Fylkesleder i Liberalistene Finnmark, styremedlem i Liberalistenes sentralstyre Vivian = økonomisjef Eltele Jens = Direktør Eltele Krister = Kollega, venn, partikollega fra Alta Agnar = Venn og partikollega fra Alta Christoffer = Venn og partikollega fra Tromsø Peter = Venn og partikollega fra Tromsø
På 31/5 reiste Ann på helgetur til Belgia
01/06 – Ulykkesdagen
Jeg skulle ta en utedag til Kvænangsfjellet, hvor jeg skulle montere opp noen antenner på taket av Gildetun. Det var meldt fint vær fra rundt lunsjtiden, så jeg hadde planlagt nøye å ikke ankomme lokasjonen for tidlig.
Jeg kjørte inn på Gildetun og parkerte ved hovedbygget mens jeg snakket med en kollega i 11:45 tiden, og må ha gått ut av bilen kl 11:48 ifølge telefonloggen. Da skjedde ting fort …
1/6 – 11:50-12:00 – Fall fra stigen på Gildetun – Kvænangsfjellet
Jeg gikk fra bilen rett inn på hovedbygget, hvor jeg spurte om de hadde en stige jeg kunne låne, den skulle jeg finne på utsiden av bygget, rett rundt et hjørne. Stigen ble hentet og satt opp mot taket (1 etasje). Det var en ganske lang stige, som jeg satt ganske på skrå mot taket, vurderte det hele som trygg og gikk opp. Å gå opp en stige er noe jeg ikke gjør daglig i jobbsammenheng, men man maler både huset sitt og henger opp utstyr privat og i jobbsammenheng uten at man tenker over det, dette går jo bestandig bra! I hvert fall før nå … Da jeg skulle sette høyre fot på taket følte jeg at stigen vippet litt, jeg hadde nok satt venstre foten litt for høyt … dette har jeg ganske klart i minnet – men det blir det siste minnet på en god stund …
Stigen må ha sklidd ned etter jeg følte den vippe … Ingen har sett det skje, men jeg ble funnet kort tid etter av forbipasserende.
Jeg har enda ikke snakket med de som har funnet meg eller tilbudt meg hjelp, men har hørt fra andre at jeg var ved bevissthet og klarte å si at jeg hadde vondt. De som har funnet meg har sett alvoret i situasjonen og må ha varslet ambulanse samt min arbeidsgiver ganske umiddelbart. Også helsepersonellet må ha innsett alvoret da de kom raskt til stedet, og bestemte seg å frakte meg til Tromsø i helikopter.
1/6 – 12:20 – Ann ble oppringt av Vivian på jobb ang arbeidsskade – Hun ble varslet om antatt skade på foten i den omgangen
1/6 – 12:34 – Min mor fikk telefon fra Ann, som videreformidlet det hun hadde fått høre
Det blir plukket opp av minst 5 forskjellige media innen kort tid som skriver sak om hendelsen. (iFinnmark, Altaposten, Framtid i nord, Nordlys, NRK)
Det er skillelig alvorlig
Jeg blir fraktet i Helikopter til UNN i Tromsø hvor jeg blir hasteoperert etter at CT scan viser alvorlig hodeskade inkl epidural blødning og brudd. Jeg ble operert ganske umiddelbart og holdt under overvåkning på intensivavdelingen utover dagen.
Det er helt umulig å ikke være takknemlig for akutthjelpen jeg har fått fra det lokale helsepersonellet, luftambulansetjenesten og dyktige helsearbeidere både på veien til og på UNN i Tromsø. De ér grunnet for at jeg er godt på vei å bli den samme (gode?) gamle som jeg var!
Fra tidspunktet jeg fallet ned og frem til kl 01:30 dagen etterpå, har jeg bare 2 korte minner, som jeg tror skjedde ganske samtidig: – Jeg ville ikke få noen flere Kateter i kroppen min (jeg hater alt som har med nåler eller blod å gjøre …) – Jeg måtte kaste opp noe jævlig
1/6 – 16:30 – Min far ringte til UNN i Tromsø og prøvde å få tak i informasjon. Han fikk høre om hodeskaden og informerte min mor telefonisk
Det var en del usikkerhet om situasjonen på hjemmefronten i Belgia …
1/6 – Kvelden – Lies og min far ringte rundt til UNN i Tromsø senere for å få tak i mer informasjon. De fikk bekreftelse at jeg i hvert fall var i livet på kvelden.
Lies skal ha spurt sykepleieren/legen hun snakket med om “om du hadde vært foreldre av Stijn, hadde du da reist fra Belgia nå” og fikk “ja” som svar på dette spørsmålet.
2/6 – Endelig våken
2/6 – 00:37 – Ifølge telefonloggen, og Krister selv, ringte jeg til Krister og ba han umiddelbart å snakke med legen ved siden av meg – jeg husker ikke dette i det hele tatt.
2/6 – 01:30 – Jeg kom ved bevissthet på intensivavdeling rundt dette tidspunktet
Da jeg våket satt det en dansk sykepleier på rommet mitt. Jeg har ingen dårlige minner fra da jeg kom ved bevissthet og hun tok meg nok godt imot. Samtalen gikk på engelsk, da jeg er heller dårlig på dansk (alltid vært). Det gikk flytende.
Jeg våknet med 4 stykk kateter totalt i kroppen, 2 i høyre arm, 1 i venstre, et i høyre fot. I tillegg hang jeg på diverse overvåkningsutstyr. Jeg blir nesten kvalm av å se på Grey’s anatomy så dette var ikke noe jeg likte særlig godt.
02/06 – 03:54 – Sendt tekstmelding til min far som svar på melding jeg fikk 1 time etter hendelsen hadde skjedd dagen før
02/06 – 05:15 – Ringte til Ann i 17 min (På ferie i Belgia)
02/06 – 05:56 – Tine ringte meg i 12 min
02/06 – 08:32 – Ringte til Jens på telefon i 10 min, ringte han rett etter at vi sendte et par SMS og han ba meg ringe han når jeg fikk energien/mulighet til det
02/06 – 08:32 – Skulle snart flyttes over fra intensiv til overvåkningsrom på nevrologi
02/06 – 15:00 – Ann ankommer Tromsø med fly
02/06 – 15:30 – Ann var på rommet – jeg sov
02/06 – 15:40 – Jeg våkner og kontakter Ann
I løpet av lørdagen klager jeg over å ha vondt i høyre arm ved flere anledninger, cirka på stedet jeg har 2 kateter rundt håndleddet.
Slik så jeg ut 2/6 kl 21:45 – det første bildet jeg tok …
Overflytting til lokalsykehus (Hammerfest) blir nevnt for første gang allerede på lørdag, Jeg sier tydelig ifra til lege at det ikke er noe som er interessant for meg, da jeg ikke kjenner noen folk i Hammerfest, ikke ser at jeg kan reise i tilstanden jeg befinner meg i, og samboeren min bor i Målselv.
Jeg må fraktes til toalettet i rullestol og klarer ikke noe selv. Jeg spiser ingenting, men henger på baxter så får nok i meg noe næring.
03/06 – Søndag = Hviledag
Dagen besto av å ligge i senga og bli trillet i rullestol til toalettet … Jeg var ifølge telefonloggen lite aktiv og var meget redusert generelt … Matlyst hadde jeg ikke, men Krister kjøpte meg en toast som jeg fikk spist en del av.
03/06 – ettermiddag – Røntgenbilder blir tatt av høyre arm – Jeg ble rullet ditt i seng,kunne ikke sitte oppreist
Denne dagen finner jeg ut at jeg har mistet hørsel fullstendig på venstre side. Jeg realiserer meg at det er det minste problemet mitt og klarer å minimalisere dette.
04/06 – Enda en miserabel dag
Jeg er i meget dårlig form generelt, har mye smerte og er fullstendig sengeliggende. Stort sett på toalett i rullestol og klarte ikke å gå alene. Det var ikke mulig å sitte oppreist.
Jeg har hatt lite matlyst, og fikk kun “spist” en proteinshake som jeg måtte få i meg i 2-3 etapper …
04/06 – 07:00 – Min mor ankom Tromsø fra Belgia midt på natten med forsinket fly, og prøver å få lov å se meg kl 07:00. Hun ble først nektet og bedt å komme tilbake kl 11:00, men fikk lov å ta en titt inn på rommet kl 07:00 etter å virkelig be om det og si at ho kom rett fra Belgia.
04/06 – 09:28 – Jeg ringer til min mor – ho kom nesten umiddelbart til rommet og blir der utover dagen
04/06 – 11:20 – Endellg skal høyre armen i gips. Jeg blir trillet rundt i rullestol, som gjør meg mer kvalm og miserabel enn jeg allerede var. Jeg klarte ikke å sitte oppreist lenge, ble veldig dårlig i rullestolen og måtte ligge ned mens gipsen ble lagt på
04/06 – 13:30-14:00 – Flytting fra overvåkning til enkeltrom på Nevrologi
04/06 – 15:45 – Min mor skriver til min far at jeg er urolig alene og må ha noen på rommet hele tiden å unngå panikk/angstanfall
04/06 – 16:00 – Peter Magnussen på besøk. Det var meget hyggelig, men siden jeg er sengeliggende og ikke særlig aktiv følte han nok etter besøket at han kunne brukt tiden sin mer fornuftig, tipper jeg … (han påstår i ettertid at det ikke er sant 🙂 )
05/06 – Helsevesenet på sitt aller verste …
Dagen startet relativt greit, jeg følge meg bedre enn dagen før, klarte å sitte oppreist i perioder samt gå på do alene. Jeg hadde til og med litt matlyst! Men det varte ikke lenge …
Dette blir nemlig den verste dagen i mitt liv så langt. Det offentlige helsevesenet viser seg fra sin sanne side …
Jeg har allerede fått høre at jeg har fått kjøreforbud i 6 uker fremover. Dette skal jeg klare å leve med, men det viser seg at det det kan bli verre, kanskje … Jeg vil måtte leve med litt usikkerhet fra nå av …
Men dritt i sertifikatet, det blir mye verre …
05/06 – Daglig besøk av legene rundt senga – Jeg klager igjen over manglende hørsel på venstre side, og jeg forstår det slik at de kan se for seg en slags undersøkelse. De vil i hvert fall se på saken. Det ble igjen spurt om jeg var interessert i flytting til mitt lokalsykehus i Hammerfest. Jeg sa at det for meg ikke hørtes ut som en fornuftig ting å gjøre, da jeg verken kjenner folk der, og ikke ser for meg at jeg kan ha godt av å reise ditt.
05/06 – ukjent tidspunkt – sykepleier kom inn og ønsket at min mor skulle skrive navnet hennes på en lapp – ikke sagt hva det var til – det var en antagelse fra oss at det skulle være til et flybillett eller noe …
05/06 – 12:00-12:40 – Jeg blir hentet av en sykepleier fordi jeg skal til en sjekk av hodet mitt. Jeg antar at dette har med hørselen å gjøre. Jeg blir rullet til teststedet. Det viser seg å gjelde en EEG scan, som jeg ikke aner hva er. Hun vil at jeg skal sitte oppreist under testen, men jeg forteller at jeg ikke klarer å sitte oppreist lengre enn rullestol-turen dit, og må legge meg ned. Det var visst ikke optimalt for testen, men jeg fikk lov å legge meg ned. Dette viste seg å være lurt, da testen skulle vise seg å ta ca. en halv time …
EEG-damen begynte å smøre inn hodet mitt og sette mange elektrode-dings på skallen min, dette var da ikke relatert til hørselen? Da jeg spurte hva hensikten med testen var ble fortalt at dette var å sjekke om jeg har epilepsi, da jeg hadde noen form for “anfall” etter operasjonen på fredag 01/06 (er det rart???). Jeg ble casually fortalt av EEG-damen at jeg ved positiv utfall av testen ville miste førerkortet i i hvert fall ett år uten at hun ønsket å bruke flere ord på det eller hadde mer takt i seg å fortelle det på en mer fornuftig måte … Da jeg spurte når jeg skulle få resultatene, var beskjeden at det skulle ta noen dager dat de måtte analyseres av en lege …
SJOKK! Uten sertifikatet mitt stopper livet mitt opp, da jeg bor ut i gokk og er fullstnedig avhengig av å ha sertifikatet til å både komme meg til og fra jobb, og utøve hobbyene mine … Dette vil snu livet mitt på hodet …
Selve testen måtte jeg ligge i ro i 20 minutter, og følge kommando fra EEG-damen (lukke og åpne øynene) mens den pågikk. Jeg kan ikke si at jeg var helt rolig pga. beskjeden jeg fikk rett før vi satt i gang …
05/06 – 12:40 – På vei fra EEG-testen møtte vi Christoffer i gangen, han hadde vært på rommet mitt uten at jeg var der – han ble med på rommet
05/06 13:00 – Spilte litt sjakk med Christoffer, følte meg ganske grei, men måtte legge meg ned ofte mens vi spilte … Spillet ble avbrutt før spillslutt da jeg ikke klarte å sitte oppreist og konsentrere meg lengre …
05/06 – 14:24 – Det kom to tekstmeldinger med bestillingsreferanse til Widerøe på telefonen min, denne meldingen ble ikke sett før lenge etter den kom da jeg hadde besøk på daværende tidspunkt
Ingen sykepleiere eller noen kom inn å varsle at billett var bestilt eller noe som helst. Vi visste ikke om og når overflytting til Hammerfest skulle skje, enda
Helvete, and beyond
05/06 – 15:35 – En sykepleier stormet inn i rommet mitt for å hente meg og min mor. Christoffer var også fortsatt til stedet. Teksten under er skrevet fra Christoffers, en så og si utenforståendes, synsvinkel:
Det første som skjedde var at en sykepleier kom inn og spurte etter Stijn når han var på toalettet. Jeg sa han var på do, så hun ventet. Han hørte det kom noen som ville noe, så han prøvde å skynde seg litt. Når han var ferdig ble han fortalt at han snart måtte reise, så han måtte raska på å pakke og kle på seg. Han fikk hjelp av moren, som også var der. Da han var ferdig med det satt han seg i rullestolen og ble fraktet til en annen del av sykehuset hvor han og moren tydeligvis skulle bli hentet av taxien, som skulle kjøre dem til flyplassen. Sykepleieren visste ikke før hun kom dit når taxien skulle komme å hente ham og moren, så først der fikk vi vite at det ennå var et kvarter til taxien var der. Så for det første var det ingen grunn for Stijn å måtte stresse slik med å forte seg. For det andre var Stijn foreløpig i en slik tilstand at han ikke kunne og ikke burde ha anstrengt seg med å sitte oppreist. Det var best for ham, og mest behagelig for ham, og han kunne ligge på rygg lengst mulig i sengen sin. Å sitte og vente i et kvarter på en taxi var ikke akkurat heldig. Han måtte også på do, siden han ikke fikk gjort seg ferdig i sted, idet han bare måtte forte seg å pakke og dra. Heldigvis var det et toalett han kunne bruke. Etter en liten stund ble det for ubehagelig for Stijn å sitte, så han la seg ned på gulvet. Det var for ham tydeligvis bedre enn å sitte i en rullestol. Det var ingen sofaer eller senger der han kunne legge seg ned på, så gulvet var det eneste alternativet hvor han kunne ligge på rygg ned på. Dette fikk han imidlertid ikke lov til, fordi det vakte oppsikt. De som gikk forbi trodde han lå der fordi han hadde falt eller at han ikke lå der med vilje – det var jo ikke tilfellet, men siden folk trodde det og verken vakten som sto der eller sykepleieren likte at han lå på gulvet ble hans hensyn tatt til side for at andre ikke skulle «bli forvirret over hvorfor du ligger der». Kl. 15:59 så jeg på klokka at taxien snart måtte være her. Etter en liten stund til så jeg på nytt på klokka. Da var den 16:04. Så ble den 16:07, og jeg spurte sykepleieren om taxien ikke snart skulle være her. Når klokken passerte 16:12 ringte sykepleieren taxiselskapet (? Hun ringte i alle fall noen) og fikk vite at vi hadde stått på feil plass. Omtrent kl. 16:15 hadde vi stått der litt over en halvtime, og Stijn, som dagen før hadde funnet det for høyst ubehagelig å sitte oppreist i sykesengen sin i mer enn 5 minutter, hadde nå sittet der i en rullestol laget av hard plast i over en halvtime. Jeg er usikker på om vi ble forflyttet til rett sted hvor vi egentlig skulle bli hentet av en taxi bestilt i Stijns navn, men til slutt var vi alle så lei av å vente at vi bare gikk (eller Stijn ble trillet) til første og beste taxi som sto på en taxiholdeplass rett utenfor sykehuset. Reglene er vel i utgangspunktet at staten skal dekke taxi for deg hvis det er i forbindelse med sykdom, men på det punktet var vi så lei av å vente, og Stijn hadde torturert seg selv lenge nok, så han insisterte på å betale selv og protesterte mot sykepleieren som sa at han ikke kunne gjøre dette. Stijn og moren endte opp med å sette seg i en taxi og betale privat, dvs. selv. Noe han egentlig kunne og burde ha gjort fra starten av, hadde han bare visst hvor langt tid det skulle ta før den taxien sykehuset hadde bestilt for ham skulle ta. Vi trodde jo at det var en taxi som snart skulle komme å hente ham og moren og kjøre dem til flyplassen. Hadde vi visst noe annet, hadde Stijn jo åpenbart ikke giddet å vente og bare tatt taxi med en gang.
På venterommet legger jeg meg ned på gulvet ved 2 anledninger fordi jeg føler meg veldig miserabel – klarer ikke å sitte oppreist, i hvert fall ikke etter å bli kjørt rundt lenge i rullestol av hardplast gjennom humpete ganger.
Hver gang jeg legger meg ned går det ikke lang tid før sykepleieren ber meg å reise meg og sitte opp i stolen. Dette kunne ikke anses som et vennlig forsøk, men et kommando som man får i forsvaret.
Det passerte flere taxier forbi «venterommet» og jeg spurte sykepleieren hver gang jeg så en taxi kjøre forbi om vi bare kunne ta den, svaret var nei for hver gang …
05/06 – 16:15 – Sykepleieren skulle flytte oss til andre side av sykehuset i rullestol – Sykehuset, både gangene inne samt veiene på utsiden er meget humpete, i hvert fall når man har hodeskade og sitter i en rullestol av hardplast …
Min mor fikk ingen informasjon da jeg skulle flyttes, sykepleieren begynte bare å trille meg rundt i rullestol og bablet noe på norsk. Min mor sprintet bare etter med sekkene sine og sto der som et stort spørsmålstegn
Jeg var i full hysteri ved dette tidspunkt
05/06 – 16:20/25 – ankomst på andre siden av bygget – krangel mellom sykepleier og en enkelttaxisjåfør – de har ikke reservasjon å hente meg
Jeg KREVER at jeg får betale turen selv for å komme meg bort derfra og komme til flyplassen fortest mulig, mens sykepleieren nekter meg å betale selv, og sier at prosedyrene skulle følges. Staten skal jo betale …
Etter noen minutter med krangling blir sykepleieren så og si dyttet bort av meg og jeg sa til taxisjåføren at jeg og min mor bare måtte få kjøre. Vi ba han drite i hva sykepleieren sa. Det gjorde han heldigvis og vi kom oss avgårde fra helvete, på vei til beyond …
05/06 – 16:35/40 – Ankomst på flyplassen – hyggelig mottagelse av Widerøe, bagasjen blir tatt hånd om med en gang av en veldig serviceinnstilt dame, jeg og min mor blir ledet gjennom sikkerhetskontrollen i rullestol og kommer oss til gaten mens boarding pågår.
05/06 – 16:50 – Blir trillet i (hardplast, samme modell som på sykehuset) rullestol til flyet og får gå ombord
05/06 – 16:55 – En veldig bekymret airhostess, kommer med pute og vann med en gang, og spør om jeg virkelig skal fly med rutefly, fordi dette ser ikke bra ut. Ho sa med en gang ho så meg at det skulle skrives avvik på denne situasjonen til sjefen hennes, da jeg ikke så ut som egnet å fly med rutefly
Jeg ligger på fanget til min mor under hele turen (40 min), også under avgang og landing. Stewardessen viser full forståelse.
Det er for meg ukjent om Tromsø sykehuset hadde sendt meg med rutefly alene om ikke min mor hadde mulighet å være med, men seende på behandlingen jeg hadde fått, og mangel på informasjon og kommunikasjon med min mor, anser jeg det ikke som usannsynlig.
05/06 – 17:40 – Ankomst i Hammerfest – god mottakelse med rullestol på flyplassen. Jeg legger meg ned med en gang på noen benker i bagasjehallen mens vi ventet på min mors bagasje. En taxisjåfør sto og ventet på oss i bagasjehallen og hjalp oss veldig godt til bilen, veldig forståelsesfull mann
05/06 – 18:00 – Taxisjåfør er usikker hvor jeg skal leveres, han leverer meg på akuttmottak etter han sjekket der først
Helse nord sine kommunikasjonsevner
05/06 – 18:00-18:20 – Mottakelse på akuttmottaket – som jeg oppfattet det visste de ikke at jeg skulle komme. De hadde INGEN informasjon.
Jeg ble spurt først hva jeg het, fødsels og personnummer og sånt – helt kurant at de spør til å sjekke hvem jeg er, og om jeg er ved min fulle forstand.
Neste spørsmål var hva det var som feilte meg, og spurte om det var armen som var problemet (den ligger i gipsen). Da skjønner jeg at de ikke vet hva jeg gjør der.
Jeg forklarer at jeg har hatt operasjon på hodet osv, og jeg spurte om de ikke hadde fått noe informasjon om meg fra Tromsl. Jeg fikk beskjed at det ikke lå noe i systemet fra Tromsø, og måtte bare starte fra 0 … Når jeg trodde at ting ikke kunne bli verre …
Første de ba meg om var blodprøve. Dette hadde jeg gått gjennom hver morgen i Tromsø og hadde nesten blitt vant med å gi blod … Jeg som hater til og med selve ordet «blod», og prøver i hvert fall å unngå å bli tappet for det …
Jeg hadde altså blitt tappet for blod samme dagen i Tromsø allerede, også da mens jeg følte meg veldig miserabel. Jeg ba dem i Tromsø å utsette det i noen timer til jeg følte meg bedre, men det mente Tromsømannen at det ikke var lurt å vente den gangen. De fikk tappet meg for blod i Tromsø på tirsdag formiddag, rett etter de spurte for første gang denne dagen. Også denne gangen skulle de ha 2 flasker …
Jeg nektet blodprøve i Hammerfest ved mottakelse, da ingen av foregående blodprøver hadde kommet tilbake med noen avvik/problemer. Siden jeg vet at jeg blir dårlig hver gang de kommer nær meg med en nål, vurderte jeg det som lurt å nekte denne gangen, etter denne hektiske overflyttingen til Hammerfest.
Jeg ba de snakke med Tromsø, men det var visst ikke veldig relevant/aktuelt. De skulle bare gjøre sitt med meg.
Jeg fikk 1 smertestillende paracetamol etter jeg ba om det
Jeg ble hengt på EKG maskin, samt blodtrykkprøve og oksygenmåler (?) på fingeren. Disse tok de ikke av etter de forlot rommet og ble hengende på meg i 2 timer (ganske ubehagelig med blodtrykkmåler rundt armen, jeg fikk jo ikke bøyd venstre armen pga. den … husk at høyre arm er i gipsen …)
Venting på akuttrommet i Hammerfest …
05/06 – 18:20-20:00 (anslått tidspunkt) – Der lå jeg på akuttrommet uten tilsyn av helsepersonell, sammen med min mor. Min mor mener at jeg var relativt rolig på daværende tidspunkt, men veldig sliten. Jeg måtte virkelig på do men klarte ikke å reise meg opp fordi jeg var så utslitt. Min mor fant doen et godt stykke unna gjennom gangen og rullestol hadde vi ikke. Min mor klarte å få tak i en flaske fra en forbigående helsearbeider for meg å pisse i. Ikke noe jeg er glad i å gjøre, men det er bedre enn å pisse i buksa … Tida gikk sakte …
Min mor vet på nåværende tidspunkt ikke hvor ho kan sove eller få mat enda, ho er mest bekymret om meg og avventer sammen med meg på rommet.
05/06 20:00 (ca tidspunkt) – Det kom en hyggelig lege inn på rommet, ho skulle skrive litt rapport. Stilte meg en del spørsmål, ganske generisk. Jeg fikk beskjed om at de på daværende tidspunkt fortsatt ikke hadde fått noe informasjon fra Tromsø, og de måtte bare starte fra scratch.
05/06 – 20:30 (ca) – Ankomst i sykehusrom – lite tilsyn etter det om jeg husker rett, men jeg var veldig sliten og oppgitt på daværende tidspunkt at jeg ikke kan huske dette med sikkerhet
05/06 – 21:00 – Min mor får nøkkel til et pårørende-rom.
05/06 – 21:30 – Min mor spiser noe brødmat på min avdeling
05/06 – 21:30-utover kvelden – Min mor holder seg på ved min side i en god periode. Ho er også veldig sliten og oppgitt av turen.
05/06 – 22:30 (helt usikker på tidspunkt) – Etter å ha gitt inntrykk at jeg var klar for psykiastrisk avdeling ved å ha angst og panikkanfall, fikk jeg beroligende medisiner.
Dette var en skikkelig traumatisk dag. Jeg fikk visst sove noe etter jeg fikk beroligende tabletter. Jeg er usikker på tidspunkt og situasjonen her.
06/06 – angst og panikkanfall, klar for psykiatrien
Onsdagen var kort oppsummert forlengelsen av dagen før, og er fylt med angst og panikkanfall. For første gang i mitt liv skjønner jeg hvordan folk kan ha behov for en psykiater. Jeg får tildelt beroligende medisiner ved flere anledninger …
Pasienten i nabosengen varsler min mor om at jeg begynner å hyperventilere med en gang ho forlater senga for å f.eks gå på do. Han er en hyggelig man som viser full forståelse for min situasjon. Jeg føler selvsagt at jeg er han til last ved at jeg ikke klarer å oppføre meg normal …
Jeg har aldri i mitt liv følt meg slik jeg følte meg på onsdagen, ingen matlyst eller noe som helst. Jeg har denne dagen ikke kommunisert på facebook eller på annet vismed folk, utover å varsle min samboer at jeg hadde en veldig dårlig dag. Min mor var også traumatisert denne dagen pga. å se sin sønn i slik tilstand.
Jeg vet forøvrig lite om hva som skjedde på denne dagen, medisinene fungerte tydeligvis …
07/06 – Litt lys i enden av tunnelen?
07/06 – Natt til… – Jeg hadde en ganske urolig natt og har vært våken store deler av natten. Det var lite hjelp eller forståelse å få fra helsepersonellet. Min mor var veldig sliten men var ved mitt seng 2-3 ganger gjennom natten for å sjekke om jeg hadde det bra.
07/06 – 06:30 (ca tidspunkt) – Fikk spise noe frukt jeg hadde ved siden av senga samt en en yoghurt. Disse spydde jeg rett ut igjen i en bøtte … Det var en close call for at det bare skulle havne i senga eller på gulvet … æsj
07/06 – Morgenen – Jeg ble nektet beroligende tabletter som jeg fikk dagen før da disse kan «virke avhengighetsskapende for unge folk» … Ingen forståelse å få for at jeg er fortsatt i full panikk og føler meg fortsatt klar for psykiatrien …
07/06 – formiddagen – Jeg fikk spise litt frukt uten at de kom ut igjen. Hurra!
07/06 – formiddagen – En kvinnelig sykepleier kom inn på rommet og anbefalte meg å ikke snakke med media. Det var visst mye mer fornuftig å sende klage til pasientreiser (eller noe..) for å få erstatning for det som hadde gått galt. Via media skulle jeg jo ikke få gjort noe. Noe hadde kommet henne til øre at jeg skulle snakke med Finnmark Dagblad etter at de fikk tips om situasjonen min fra min romkamerat.
Det er selvsagt bedre å skyve sånne historier under teppet enn å la verden vite hvor jævlig folk blir behandlet. Flaks at ho varslet meg om muligheten å be om erstatning i stedet for, ellers hadde jeg aldri kommet til fornuft!
07/06 – 12:00 – Fikk spise mat utover noe frukt, en shake og en toast, for første gang siden ulykken
07/06 – 12:40-13:40 – Jeg fikk besøk av sykehusprest (Karen Lorentzen) som jeg fikk fortelle historien til. Jeg er på ingen måte religiøs, og var redd for at denne samtalen skulle ende opp i en samtale om gud og Jesus. Jeg var overrasket men glad å kunne avslutte samtalen etter en time, med en dame ved min side som viste full forståelse for min situasjon uten at gud eller Jesus ble nevnt med et ord. Helsepersonellet hadde ikke tatt (hatt) tiden å høre på meg og mine klager/frustrasjoner, og når man bare kan fortelle det til sin egen mor, som sitter med samme frustrasjoner, blir det fort en ekkokammer … Så takk Karen for at du tok deg tiden for å la meg lufte ut min frustrasjon!
07/06 – 17:00-19:00 – Jeg fikk besøk av Krister og Agnar. Det var hyggelig, men jeg hadde en dårlig dag så var nok ikke den mest interessante å høre på akkurat der og da. Takk for at dere tok dere turen til Hammerfest med klær, briller, Kiwi burn osv! Beklager for at jeg var enda mer ubrukelig enn vanlig under besøket.
07/06 – 21:00 – Jeg fikk litt matlyst og sendte min mor til butikken å få kjøpt et Fjordland meny med kjøttkaker (liten porsjon). Jeg spiste den i sin helhet!
Dagen endte med å ha vært roligere utover dagen enn dagen før, med panikkanfall innimellom.
Min mor sitter ved min side til jeg sover, kl 23:55 sov jeg ikke enda ifølge min mor sin chat-log. 00:10 sover jeg og går mor og legger seg.
08/06 – En god dag, etter forholdene
08/06 – 07:00 – Jeg informerer min mor om at jeg sovet godt i natt, smertestillende fungerer
Jeg får spise noe frukt til frokost
08/06 – 10:00-11:00 – Jeg og min mor har en samtale med Trond Ivar Lunga fra Finnmark Dagblad. Han skriver notater og tar noen bilder. Jeg håper oppriktig at dette blir en sak som belyser litt av situasjonen.
08/06 – 12:15 – Sykehusprest Karen kommer inn for å høre hvordan det går med meg i noen minutter. Det varmes å se at noen utenforstående faktisk ser ut til å bry seg
08/06 – 13:15 – Jeg fikk hjelp av min mor å dusje meg. Dette var første gang jeg fikk vaske meg etter en hel uke.
Dette var også dagen jeg for første gang fikk tilbud fra en hjelpepleier å kunne bistå å vaske meg. Det er skremmende å tenke over at man ikke blir tilbudt å bli vasket, enten det er mens man ligger i senga eller i dusjen, hver dag!
I ETTERTID: Jeg har nå fått høre at det er helt normalt å bli vasket 1 gang i uke i offentlige norske sykehus og sykehjem … Usikker om dette er sant, men det stemmer da i hvert fall for meg …
Min mor er sjokkert når hun hører disse opplysninger. Hun mener at i Belgia blir man vasket hver dag av hjelpepleiere e.l.
Ann kommer til sykehuset igjen ila ettermiddagen, etter å ha måtte jobbe i Målselv i noen dager. Hun har fått velferdspermisjon i noen (ikke helt sammenhengende) dager denne og i neste uke! Min mor tar seg en velfortjent pause med spasertur gjennom byen.
08/06 – 17:00 – Jeg og Ann bestiller pizza fra Peppes som vi får levert rett til rommet – endelig litt “ordentlig” mat! Jeg spiser mye!
08/06 – 22:00 – Ann og min mor går til pasienthotellet i 22 tiden. Det har vært en forholdsvis bra dag, med god matlyst. Ikke minst hjelper det virkelig å være nyvasket!
09/06 – Home sweet home
Jeg våkner til frukt ved siden av senga som min mor har satt der mens jeg sov. Dette var hyggelig og godt. Jeg har en rolig start på dagen.
09/06 – 11:00 – Legebesøk – ENDELIG får jeg svaret, etter å ha mast på legene hver dag. Jeg får beholde førerkortet! (jada, jeg har ikke lov å kjøre i 6 uker, men det må jeg bare leve med)
Jeg ber om rapport fra sykehuset i Tromsø og Hammerfest, da jeg ikke har noe ide hva de har skrevet om meg enda eller hva de egentlig har gjort med meg mtp operasjon første dagen og sånt, jeg sitter med flere spørsmål enn svar – også etter legebesøket.
De spør hvordan jeg føler meg og om jeg kan tenke meg å gå hjem, jeg ber om å få lov å tenke litt på det og se det litt an.
09/06 – 12:00-13:00 – Besøk fra 2 kollegaer – føler meg overraskende bra under besøket. Dette var hyggelig!
09/06 – usikker på tidspunkt – En sykepleier spør om jeg ønsker å bli skrevet ut i dag, eller om jeg skulle bli litt til – jeg velger å bli skrevet ut og ser frem å komme meg hjem
09/06 – 14:30 (anslått) – Skrevet ut av sykehuset, Ann kjører bil
09/06 – 14:45 – Innom apoteket på Nissesenteret i Hammerfest
Fun fact: Ved utskrivelse får jeg beskjed at jeg må hente medisin på apoteket, når jeg spør om min mor eller Ann kan hente dette for meg, er svaret et klart nei, fullmakt går heller ikke. Man må visst møte opp personlig for å hente disse … Det viser seg ved henting at det handler om ganske så vanlig paracetamol jeg skulle hente, men men …
Jeg har vært ganske dårlig til beins og ikke gått lengre enn fra og til doen de siste dagene, apoteket jeg blir anbefalt av sykepleieren ligger i et kjøpesenter kalt “Nissesenteret” og vi aner ikke hvor apoteket befinner seg. Det er ikke parkeringsplass i nærheten av inngangen til kjøpesenteret … Ann parkerer på taxiholdeplass og jeg og min mor går et godt stykke til apoteket. Meget spesielt … Jeg tar med 2 pakker med vanlig paracet 500, uten å vite hva og hvor mye jeg egentlig vil få med meg på resept, just in case.
Det er fredag, vi får med tabletter som holder i totalt 3 dager ved anbefalt dose. Det er alt som jeg får med på resept … Flaks jeg tok med meg vanlig paracet til å si det sånn … Hva feiler folket som har skrevet ut dette reseptet?
09/06 – 17:00 – Vi tar en tur innom matbutikken i Alta. Det er stusselig å gå, og ser ut som en tulling som lener hele tiden på handlevognen … Men det går, og det handles inn mye rart … Jeg er jo sulten og sliten!
09/06 – 18:00 – Ankomst i Talvik
Gjennomgang av epikrisen fra Hammerfest
Ved utskriving fra Hammerfest har jeg fått med epikrise. Det står noen ord om besøket i Tromsø, men jeg sitter fortsatt med store spørsmålstegn. Det største spørsmålstegnet må være hva som fikk de til å vurdere å sende meg med rutefly til Hammerfest … Vil jeg noen gang få svar?
Epikrisen fra Hammerfest minimaliserer i mine øyne en del ting veldig, bl.a. Ved å skrive «fremstår som noe psykisk nedtrykt» om min tilstand. Når man føler seg selv klar for psykiatrien er man ikke bare “noe psykisk nedtrykt” i min verden …
Også følgende setning stiller jeg meg store spørsmål ved: «Vurderes som hensiktsmessig med noen dager ytterligere behandling på lokalsykehus for videre mobilisering, trygging og smertelindring» – jeg har aldri følt meg så dårlig og nedsatt enn etter jeg ble flyttet over. Jeg var mye mer mobil, trygget og smertelindret før overflytting fra Tromsø enn de 2 første dager i Hammerfest. Da igjen, så var jeg faktisk verken mobil eller smertelindret før overflytting …
Også følgende er litt minimaliserende: «Pasienten uttrykker misnøye med å bli sendt til Hammerfest sykehus i et rutefly da han følte han ikke var i stand til å bli overflyttet med offentlig transport» – jeg hadde ikke ansett det som fornuftig å transportere meg med ambulansefly heller, da det eneste jeg virkelig kunne ha godt av var fred og ro i en seng, enten det var på sykehusavdeling eller i et pasienthotell. Uansett ikke bli flyttet på først i flere timer… Fact: Jeg kjører heller bil fra Finnmark til Oslo enn å reise med fly når jeg er fullstendig frisk, så lenge jeg har tid til det. Bare for å tydeliggjøre hvor lite glad jeg er i å fly …
Videre: «Ønsket ikke at det skulle taes innkomstprøver av ham» … Er det rart når de har tatt de samme prøver bare noen timer siden, men sykehusene i nord ikke klarer å snakke med hverandre?
Enda mer tull: «plages LITT med hodepine» … Under mitt opphold i Hammerfest og Tromsø hadde jeg dødd av hodepine hadde det ikke vært for at jeg spiste paracetamol, også midt på natta …
«og NOE kvalme» … Det har blitt bedre nå, men også dette virker litt spesielt å ikke skrive at jeg slet noe jævlig uten kvalmestillende tabletter i perioder …
Og så denne: «Har ikke hatt behov for sterkere smertestillende» … Jeg ba om sterkere smertestillende mot hodepine ved anledninger, men fikk KLAR beskjed at de ikke kunne gi meg noe sterkere smertestillende fordi de skulle kunne skape symptomer som ligner nye blødninger i hodet, og det var for risikabelt å gi meg påsto de …
Etter å ha lest gjennom epikrisen lurer jeg virkelig på om mine norskkunnskaper er så dårlig, eller om de bare er glad i å minimalisere situasjoner med pasienter i det norske helsevesenet … Jeg velger å tro på sistnevnte.
Fastlege … det skulle jeg hatt
Jeg har ved utskriving i Hammerfest hørt ordet «fastlege» flere ganger, og jeg har hver gang gitt klar beskjed om at det ikke er noe jeg har … Jeg har aldri hatt behov for legehjelp siden jeg flyttet til Norge i 2010/2012. Jeg fikk beskjed at jeg siden jeg bor i Norge, så har jeg krav på fastlege, så det var jo bare å ordne.
Jeg fant nå ut at jeg faktisk fikk tildelt en fastlege i Vågsøy kommune (Sogn og Fjordane) en gang i 2013. Den har jeg fortsatt.
Jeg prøvde i helgen å velge ny fastlege i Alta. Jeg valgte den eneste som hadde ledige plasser, men byttet trer ikke i kraft før 1. i neste måned. Systemet fungerer nå bare sånn … Jeg fant forresten ut at den jeg valgte har sluttet som lege i Alta, og jeg vil ikke kunne benytte han som lege … Men det er lov å bytte 2 ganger i året, så jeg får prøve lykken en gang til … etterhvert når jeg gidder …
Legevakt, et verdig alternativ til fastlegen?
11/06 – 8:30 – Ann ringer til Alta legevakt, jeg får time kl 13:00 for å få fjernet stifter fra hodet mitt
11/06 – 13:00 – Ankomst helsesenter Alta – Da de så navnet mitt sa de med en gang de ønsket å ringe meg, men at de ikke kunne fordi de ikke hadde nummeret mitt (første resultat på google på navnet mitt, samt på gulesider, kommer nummeret mitt opp med en gang). De fortalte at de ikke har tid til meg i dag, det var bare å returnere til Talvik uten hjelp. De kunne ikke legge inn time til meg til dagen etterpå. det må nemlig registreres samme dagen som selve avtalen … Vi får beskjed at de skal notere ned at jeg må prioriteres dagen etterpå …
12/06 – 08:30 – Ann ringer til Alta legevakt, og jeg får time kl 10:00 å få fjernet stifter fra hodet mitt.
Disse ble akkurat plukket fra hodet mitt – det var ikke lite …
12/06 – 10:00 – På legevakta igjen, min mor begynner å bli flink å kjøre bilen min til tross for at ho synes den er litt stor – Sykepleieren, en hyggelig dame, fjernet stifter fra hodet, ganske mange … Jeg spurte om sykemeldingen min og diverse, men det kunne hun nok ikke svare på. I hvert fall ikke mye nyttig eller korrekt informasjon skulle det vise i ettertid …
Jeg fikk beskjed at de ikke kunne hjelpe med å skrive ny sykemelding enda, da den jeg har ikke har gått ut på dato enda. Sykemeldingen gjelder til og med 14/06. Jeg får høre at det ikke er lov å ha overlappende sykemeldinger i apeland Norge, samt at man ikke kan sette f.o.m. tidspunkt frem i tid. Jeg får høre at eneste måte å få en sykemelding på som inkluderer 15/06, er å besøke legevakta på denne dagen, 15/06.
Tur innom jobb for første gang etter ulykken
12/06 – 11:00 – Jeg gruer meg, det er akkurat lunsjtid, det dummeste tidspunktet å gå innom jobb etter å ha vært borte etter en arbeidsulykke for en introvert person som jeg, som vanligvis holder seg langt unna kjøkkenet i lunsjtiden … Men det var egentlig hyggelig. Jeg fikk fortalt litt av historien til mange på en gang. Folk lytter, og virker medlevende og ser ut til å ønske meg det aller beste. Det er ingen som kan se meg være i produksjon igjen på fredag, og de er overrasket at ting har gått slik de har gått. De vil jeg ikke skal tenke for mye på jobb og at jeg skal få mest mulig fred til hvile, 2 ting som er ganske vanskelig for meg.
Jeg gruet meg da jeg gikk inn, men det var ikke så ille som jeg trodde!
Ny gips? Neida!
14/06 – 08:00 – Ferden til Hammerfests røntgenavdeling starter. Ann er dagens privatsjåfør – Vi kommer oss over 1 time for tidlig til Finnmarks viktigste by. Vi kjøper oss en matbit på Narvesen og sitter i sola – det er faktisk sommer her!
14/06 – 12:00 – Registrering i luka hos røntgenavdelingen – Jeg blir bedt å betale Betalt 245 kr for å få tatt nye bilder av armen min. Damen i luka spør om jeg ønsket å ha kvittering, som jeg svarer på at jeg selvsagt skal ha det, da jeg vel på noe vis skal få refundert disse kostnader? Ho ser på meg som at det er helt uvanlig å ta med kvittering derfra … Vi setter oss på venterommet
14/06 – 12:15 – Inn på røntgenrommet, en hyggelig dame tar 2 bilder, som er gjort på på 1-2-3. Jeg nevner at jeg fortsatt har vondt i ankelen, der hvor jeg hadde kateteret. Dette kan ho ikke si noe om og ber meg snakke med legen senere, bilder skulle ho kunne ta i dag om det skulle være behov for det!
Nå fikk vi mye dødtid mellom de 2 timene, vi kjøper oss en sorbet-is på Narvesen og tar en spasertur rundt sykehuset. Heldigvis går jeg så treg at tiden føles å gå … Etter litt venting på benken i sola bestemmer vi oss å gå inn og setter oss på venterommet i 13:15 tiden. Har jo legetime kl 13:30.
14/06 – 13:45++ – Blir kalt inn til et rom av lege Audun Sivertsen – karen virker veldig (litt for) jovial for å være lege. Han aner ikke hva jeg kommer for til etter jeg forteller at jeg skal på kontroll med armen. Jeg må fortelle at det ble tatt bilder av armen tidligere. Han ser på bildene og forteller at han er usikker om gipsen trengs eller hva som må gjøres med dette (min oppfatning). Dette må han sjekke med en annen lege.
Jeg forteller han at jeg fortsatt har vondt i høyre ankel, 14 dager etter kateteret jeg hadde der ble fjernet. Han føler litt på det og sier at det går sikkert over – vi får satse på det da …
Han konsulterer en annen lege om bilder av armen, og kommer tilbake med beskjeden “den armen skal du ikke bruke til noe” …
Veien går til et rom hvor en annen mann skal fikse “ny” gips. Fra tidligere erfaring i Belgia, samt at de i Tromsø sa at jeg kunne få en gips som tåler vann, satset jeg på å få fjernet den gamle gipsen, og endelig få vasket armen min ordentlig for første gang etter ulykken … det begynner virkelig å stinke fra gipsen nå …
Mannen føler på gipsen, sier tørt: “å, denne var fin”, og konkluderte fort med at de bare legger en lag oppå dagens gips til å “stramme til” for å minske bevegeligheten … Jeg nevner at lukten som kommer fra armen ikke er særlig behagelig, og at ny gips hadde gjort seg, svaret var at det er helt normalt at det lukter etter noen uker og det skal jeg bare leve med … Han henter en rulle med (syntetisk?) gips, ruller den på, gir meg beskjed at jeg må dusje med en bærepose rundt armen, og klar …
Tilbake på den opprinnelige legen sitt kontor blir jeg nå fortalt at jeg kan betale i luka. Veldig kort tid senere sier han at “oja, men dette var en arbeidsulykke, du skal ikke betale noe” … Jeg spør litt videre, og får høre at man ikke skal betale egenandel for noe når det omhandler en arbeidsulykke. Dette var nytt for meg og Ann som så på hverandre, og lurte på hvorfor vi hadde betalt både de foregående ganger i saken min, samt Ann når hun hadde en (mindre) arbeidsulykke for noen måneder siden. Vi er jo dum …
Jeg spør mannen om jeg får ny sykemelding, da den jeg har går ut i dag, og jeg fortsatt ikke har fastlege. Han sier han kan fikse dette lett. Jeg spør hvordan det er med ferien min, som starter 1. juli. Jeg hadde ikke planlagt ferien min ut fra følgende: Ingen sertifikat, skikkelig redusert mobilitet og den fysiske evnen av en 70-åring.
Ifm. sykemeldingen spør jeg om jeg vær så snill har lov å jobbe litt, dvs svare telefon og mail, samt vanlig jobb fra hjemmekontor så lenge jeg har evne å gjøre det. Svaret er at det finnes flere løsninger for det, og han vet de beste.
Jeg får en sykemelding som går ut 1. juli, 95% sykemedling, altså, jeg skal jobbe 5% hver uke … Jeg blir fortalt at jeg slik får fred fra jobb inntil ferien, og i ferien får jeg bare ta det litt med ro … Jeg kan virkelig ikke vente til å sitte hjemme og se på netflix hele sommerferien i år. Det var akkurat slik denne fjellgeiten planla sommerferien sin!
Jeg mumler noen negative ord om “det norske helsevesenet” på veien ut av legekontoret, og får slengt tilbake “men det er jo gratis” fra legen … Legen er tydeligvis sosialist og har ikke noen form for økonomisk forståelse. Jeg slenger noen ord tilbake à la “jeg betaler jævlig mye peng for de her tjenester hvert år …” – ferden går tilbake til røntgenavdeling …
14/06 – Etter legebesøket – Luket til røntgenavdelingen next – Jeg viser den samme damen fra tidligere fakturaen de tok seg betalt for tidligere og spurte om de mener dette er noe jeg skal betale for. Damen ber om papirer fra NAV … Jeg forteller damen at jeg aldri i mitt liv har hatt med NAV å gjøre og aner ikke hva ho snakker om, men at dette handler om en arbeidsulykke, og ifølge legen i etasje under ikke skal betales for. Ho sier at ho hadde sett i teksten at hendelsen skjedde på arbeidet, men at det ikke var noe med det å gjøre nå. Jeg må fylle ut en del skjemaer og ta noen telefoner for å få pengene tilbake … Jeg er forbannet men klarer å forlate stedet uten å bruke for mange stygge ord … Hvor lite tror disse folkene mine timer er verdt? Jeg er da ikke papirflytter i staten …
Ferden går tilbake til Talvik.
17/06 – Ting går fremover
Det er 9 dager siden jeg kom hjem, og ting har virkelig gått fremover. Jeg har i går gått gått tur i litt over en km (det gikk meget sakte, ble veldig sliten av det, og må passe på at jeg ikke beveger hodet mitt for fort …)
Jeg klarte meg en kort tur langs storvannet i går!
Jeg har spilt og vunnet i sjakk fra min mor mange ganger de siste dager, så hodet fungerer fortsatt som det skal! (eller ho bare lar meg vinne …?) Jeg har tapt i en del andre brettspill, men det snakker vi ikke for høyt om 🙂
Så ting ser lyst ut i enden av tunnelen, men enden er langt ifra nådd.
Den nye sekshjulingen jeg bestilte skal nok måtte vente en stund til før jeg får kjørt på den … Jeg gledet meg skikkelig til noen ordentlige turer fra Masi og Kautokeino i ferien, men de får vente … 🙁
Min mor, som ikke er norsk eller bor i Norge, så på en kassalapp etter jeg hadde vært og handlet bl.a. dopapir på Kiwi. Ho spurte meg om dopapir blir ansett som luksusprodukt her, da det ble regnet 25% mva på det.
Jeg hadde aldri før lagt merke til det, men kunne ikke annet enn la være å si at “folk blir sannsynligvis forventet å bruke avispapir å tørke ræva med”, dette uten å vite hvilken moms-sats som gjelder på aviser.
En kjapp sjekk viser at det er null prosent moms på papiraviser. Dermed konkluderer jeg at regjeringen vil at vi skal tørke oss i ræva med avispapir!
FeFos nye styreleder Bente Haug skriver i et leserinnlegg fredag at FeFo ikke skal ha mye penger på bok og at verdiene av forvaltningen skal tilfalle “fellesskapet”. Som Coop ofte reklamerer med så sier de “litt ditt”. Virkeligheten er derimot en helt annen. Som medlem i Coop og innbygger i Finnmark har man faktisk ingenting man skulle ha sagt om hvordan bedriften skjøttes. Man får dog i alle fall kjøpeutbytte hos Coop.
Hun sier videre at de skal ha en inntjening som er akkurat passe stor slik at FeFo kan drifte sin egen forvaltning. I overført betydning betyr dette høye lønninger og signalbygg til mange titalls millioner kroner.
FeFo har ikke et demokratisk valgt styre, de er satt inn av sametinget og fylkeskommunen og skal forvalte finnmarkseiendommen slik at driften er bærekraftig og at samiske interesser blir ivaretatt. Skal man følge Haugs logikk kan man konkludere at arealene i Finnmark ikke var bærekraftige før 2005; at samiske interesser ikke ble ivaretatt og at grunnen til og med ble solgt til internasjonale selskaper hvis hensikt kun var å drive rovdrift på Finnmark og befolkningen.
FeFo driver i dag etter modellen at enhver innbygger er husmann og skal leie sin grunn for å gi inntekter til vasallene. Dette er direkte sammenlignbart med systemet de hadde under føydalismen. En stor landeier eide all dyrkbar jord og leide den til husmenn som så skapte verdier på grunnen slik at de kunne leve og bo i relativ fred. Dette akkumulerte store verdier for overklassen og det ble generelt stor fattigdom blant vanlige folk.
I dag må altså grunnen leies. Dette selvfølgelig etter at kommunene har kjøpt tomtearealer av FeFo for skattebetalernes penger. Den enkelte tomtekjøper har kjøpt retten til å leie fra kommunen. Fellesskapet må altså bruke enormt med penger for å kunne bruke det som i utgangspunktet skulle tilfalle dem.
I tillegg har tilgjengeligheten på tomter omtrent gått ned til null. Dette har for Altas vedkommende resultert i kraftig stigende boligpriser, noe som folk flest må betale for og som igjen sannsynligvis vil gi utslag når kommunen skal taksere eiendommene i Alta på nytt for å danne grunnlag for eiendomsskatten. Dette må huseierne også betale for. Alt i alt ender alle disse ekstrautgiftene opp i FeFo og det offentliges kasse, og det er kroner som kunne vært brukt på lokal verdiskapning, enten i form av forbruk eller direkte investeringer, og ikke inn i endeløse offentlige prosjekter hvor budsjettene sprekker nesten før de er igangsatt. Disse pengene ville altså ha tilfalt “fellesskapet” direkte dersom det var en større tilgang på tomter.
Det ironiske er at det er nyetablerte som alltid tar den største regningen, og det er de unge med små barn som skal stå for fremtidens bærekraft, noe FeFo her ser ut til å ignorere totalt.
Vår konklusjon er, etter 13 år med vanstyre av Finnmarkseiendommen, at føydalismen og tiden med store offentlige landeiere bør være over. Aldri mer bør det offentlige få lov å lage boligbobler og armod for den generelle befolkningen, og den grunnen som i dag er på FeFos hender bør så snart det lar seg gjøre tilbakeføres til kommunene. Videre bør hver mann og kvinne som er innbyggere av Finnmark kunne kreve å få kjøpe seg en boligtomt som så må legges ut for auksjon av kommunen. Ja, vi ønsker at det skal innføres en salgsplikt på boligtomter. I starten vil de nok være verdt ganske mye, men den beste prisregulatoren er det frie markedet. Etterhvert vil vi få rimelige tomter som vil hjelpe Finnmark til å vokse, både demografisk og økonomisk.
Vi er ikke enige med Haug i at FeFo best ivaretar folkets ressurser. Det er det nemlig folket selv som gjør. Vi mener at FeFos rolle var utspilt allerede tilbake i 2005. Eierskapet ble i sin tid overført fra Statskog, men ble på ingen måte overdratt til Finnmarkingenes hender.
Hvis Haug med bærekraft i FeFos regi mener at Finnmark skal opprettholde sin status som fraflytningsregion med dårlig infrastruktur, skrinne arbeidsmuligheter og usikker demografisk fremtid, så gjør de alt rett, men dette kan umulig være intensjonen bak Finnmarksloven.
Liberalistene er en forkjemper for den private eiendomsretten. Vi mener individet er best skikket til å ta vare på sin egen eiendom. Vi mener organer slik som FeFo, som skal forvalte eiendom på vegne av et “fellesskap” aldri kan gjøre en like god jobb som individet selv. Derfor bør Finnmarksloven fjernes og all grunn føres over til kommunene som så vil få ansvaret for å selge dette tilbake til det sivile samfunnet.
Liberalistene Finnmark har på tirsdag gjennomført sitt årsmøte for 2018. I tillegg til valg av nytt styre og delegater til landsmøtet har både lokal og nasjonal politikk blitt diskutert.
Finnmarksloven
Nytten av Finnmarkseiendommen og Finnmarksloven har blitt diskutert mye internt i partiet tidligere. Nå har Liberalistene Finnmark vedtatt at de går inn for nedleggelse av FeFo, samt fjerning av Finnmarksloven. Om nedleggelse ikke blir aktuelt med det første må FeFos styre – som i dag blir valgt av Sametinget og Finnmark Fylkeskommune – bli omgjort til et styre av direkte folkevalgte. Disse velges i så fall av alle stemmeberettigede i Finnmark på samme tidspunkt som kommune- og fylkesvalget. Vi mener organisasjonen slik den er i dag er vanstyrt.
Kommuner og bygdelag bør forvalte disse områdene på vegne av innbyggerne. Kommunene vil ha salgsplikt dersom en beboer av Finnmark ønsker å kjøpe en jordflekk med hensikt å disponere den til privat bruk, som å bygge hus eller hytte samt drive gård eller turistbedrift. Allemannsretten bør bestå i sin nåværende form og beitedyr må kunne beite på samme premisser som de gjør i dag. Den nasjonale utmarksloven må revideres grundig eller fjernes i sin helhet, enten nasjonalt eller for Finnmark.
Byggeforskrifter må mykes opp så det blir lettere å bygge et hus hvor man vil og som man selv vil ha det.
Fylkesmannen
Liberalistene Finnmark mener også at fylkesmannsembetet må bort, eller i hvert fall innskrenkes drastisk. Oppgaven som vaktbikkje overfor kommuner kan utføres av andre kommuner, som ved klage eller bekymring kan gå inn og ta en gransking i den påklagede kommunen. Resten av oppgavene flyttes enten ned til kommuner, eller opp til staten. Sammenslåingen av Troms og Finnmark til en region mener Liberalistene er det rette tidspunktet å gjennomføre denne endringen.
Lavere drivstoffavgift og momsreduksjon
Liberalistene mener at Finnmarksfradraget innbyggere nyter i dag er en god start i riktig retning. Dette bør utvides med et drastisk kutt i drivstoffavgifter i de nordligste fylkene, hvor befolkningen ikke har mulighet å benytte seg av f.eks elbil-fordelene samt kamper med lange avstander og mangel på kollektivtransport. Lavere drivstoffavgift vil også gi reduserte kostnader for transportnæringen, som til slutt vil komme forbrukere til gode.
På andre siden ønsker Liberalistene en drastisk reduksjon i momssatsene ned til 5% for matvarer og 15% for resten, en reduksjon på hele 10% fra dagens momssatsene. Dette vil resultere i mer lokal handel, samt senke priser på varer ytterligere. Høyere forbruk og mer velstand i fylket vil komme alle til gode.
Øremerking av midler og kutt i partistøtte
På nasjonalt nivå ønsker Liberalistene mye mer øremerking av midler i alle deler av det offentlige. Dette vil resultere i mindre sløsing av skattebetalernes penger ved at folk får innsikt i hvor skattepenger blir brukt.
Liberalistene går også inn for fjerning av partistøtte på alle nivå. Politiske partier bør være fullstendig selvfinansiert.
Russland
Folk i østfylket må kunne ha gode relasjoner med sine naboer i øst. Uenighet mellom NATO og Moskva bør ikke måtte gå utover de gode lokale relasjoner Finnmark og Murmansk har bygd opp gjennom årene. Enhver som motarbeider disse gode relasjoner er direkte med å ødelegge retten til eksistens for innbyggere i Sør-Varanger ved å fjerne mulighet for grensehandel og grensearbeid.
Stijn Van den Bruel ble gjenvalgt som leder, mens Agnar Johansen er påtroppende nestleder i Liberalistene Finnmark.
Med jevne mellomrom kommer det uttalelser fra ulike hold om at det bør innføres borgerlønn. Som regel er det slik at alle skal få, uansett om de jobber eller ikke.
Sametingskandidater for Šiella, Inga Evelyn Gaup og Vibeke Larsen ønsker å gjøre det annerledes. De ønsker å favorisere sine egne ved å gi kun samer borgerlønn, da med reindriftsutøvere som en start. Tanken bak det er at reindriftsutøverne da kan redusere flokken sin, jobbe mindre, og fortsatt få inn like mye penger. Begrunnelsen er at samene har krav på arealene hvor de bor og at staten som eiendomsforvalter har en moralsk forpliktelse til å kompensere samene.
Mennesker er ikke født med alt vi trenger for å overleve. Vi må skape det vi trenger, i form av eiendom. Gaup og Larsen fornekter dette åpenbare poenget når de mener at reindriftsutøvere skal spares for stresset om å øke reinflokken og derigjennom sin produktive virksomhet. I stedet krever de at staten – som i realiteten er alle andre – skal ta hånd om sin egen velgergruppe. Liberalistene mener derimot at arbeid og produksjon er et gode som ikke skal erstattes av statlige almisser.
Liberalistene er sterke motstandere av statlige overgrep mot mennesker, inkludert samene. Den urett som har blitt begått mot tidligere samer kan imidlertid ikke rettes på ved å gi nålevende samer en særbehandling, ei heller ved å sende regningen til dagens skattebetalere som ikke har skyld i politikken som ble ført!
Videre er vi sterke tilhengere av rettsstaten og likebehandling av alle borgere. Det innebærer at vi er mot enhver form for subsidie, kvotering og andre særrettigheter. Særbehandling og spesielle ordninger, særlig når andre må betale, gir grobunn for konflikt og anklager om forskjellsbehandling og fører til et lite harmonisk samfunn.
Liberalistene er for privat eiendomsrett og er motstandere av at staten skal eie og forvalte eiendom. En bedre løsning for reindriftsutøvere er å hegne om og forbedre den private eiendomsrett de har til naturressursene og her vil de finne en utrettelig samarbeidspartner gjennom oss!
Jeg liker å bo litt utenfor tettbebygde strøk, og skulle aller helst bodd et stykke fra veien ved et vann i skogen. Man drømmer seg litt bort når man er ute på tur og passerer ensomme hytter, ofte med bilvei frem. Å bo der i stedet for i et boligfelt må da være drømmen for mange!
Men det forblir en drøm enn så lenge, det finnes jo lover og regler som forbyr folk å bo på en plass som politikere anser som uegnet. En vanlig feriehytte med all luksus man kan drømme seg om oppfyller som regel ikke kravene!
Tenk deg om: i Norge er det lov å bo i bilen eller på gata (registrert uten fast bopel), men det er ikke lov å bo i en hytte med strøm, vann og kloakk. Begrunnelse for det kan for eksempel være at veggene ikke er tykk nok eller at brannbilen ikke når frem.
Hva har skjedd med å prøve å leve tett på naturen i Norge? Hvorfor skal jeg ikke ha mulighet å produsere min egen strøm, enten det er med solcellepaneler, en liten vindmølle eller et lite vannkraftverk i en bekk som går forbi hytta, eller aggregat da …? Nei, disse tingene er forbeholdt for bygninger som er regulert til “fritidsboligformål”. Fordi når du er på hytten i ferien, så er det ikke så nøye at brannbilen ikke når frem når det brenner, at du må produsere din egen strøm eller gjøre fra deg på utedass …
Mange fritidsbolig har tidligere vært bolighus. Det er ofte ikke mulig å regulere de om igjen til boliger fordi disse “hyttene” må tilfredsstille dagens TEK10 krav å kunne bli omregulert igjen…
Og så er det fortsatt folk som spør meg hvorfor jeg har valgt å engasjere meg politisk. Det korte svaret: idiotiske norske lover og regler som setter kjepper i hjulene for fredelige mennesker!
Politikerne i Norge mener at alle skal bo i rekkehus eller i blokk. Alle skal ha bad som er tilrettelagt for rullestolbrukere, og ikke minst ha tilknytning til offentlig strøm, vann og kloakk. Jeg venter fortsatt på en god forklaring på hvorfor jeg ikke skal ha lov å bosette meg hvor jeg vil på min egen eiendom.
Det er kun mitt eget parti, Liberalistene, som ønsker å deregulere boligmarkedet i Norge. Du skal kunne bo og bygge hvor du vil, så lenge du respekterer eiendomsretten og ikke plager andre.
Liberalistene stiller landsdekkende ved høstens stortingsvalg, og det er jeg veldig glad for!
Det har vært snakket om et Arktisk jernbaneprosjekt i årtier. Likevel er dette noe som fremdeles virker som en fjern drøm. Nå som finlenderne har kommet med en invitasjon til å faktisk skape noe sammen og vil vi skal komme med forslag til løsninger så må vi møte dette så godt vi kan.
Så, hva er det som må til for at en Arktisk jernbanelinje skal bli en realitet? Jo, det trengs (1) et marked for det, (2) det trengs regelverk som legger til rette for dette – eller rettere sagt ikke legger hindringer i veien for det, og det trengs (3) kapital.
1: Er det et marked? Vi mener at det absolutt er et marked for en jernbanelinje til Finnmark. Det er Finnmark som er suverent største tilbyder av naturressurser til Norge. En hemsko i alle år har vært at det er vanskelig å frakte disse ressursene videre til markedet i Europa. Tyskerne så dette under okkupasjonstiden og de så hvor viktig Finnmark var som tilbyder av ressurser. De planla derfor å bygge jernbane helt fra Narvik til Kirkenes, riktignok ved bruk av slavearbeid. I bildet ser vi en slik variant av jernbanen de planla. Med dagens tillegg av olje- og gassressurser vil bare en slik jernbane være enda mer aktuelt enn på den tiden.
2: Er det et regelverk på plass for dette? Vi i Liberalistene mener det ikke er det. Vi mener Staten har lagt sperringer i veien i form av regelverk helt siden krigens dager, og av denne grunn er det enda ikke blitt bygget noen jernbane hit opp. Staten har vist at den ikke klarer oppgaven. Så, hva har hindret det private marked i å starte et slikt prosjekt? Jo det er flere grunner, og de fleste har med at Staten igjen har lagt sperringer for dette. La oss ta et tankeeksperiment; hva om skatten for selskaper var 10% istedenfor 24%? Hva om skatten på inntekt var 10% istedenfor ~30%? Hva om det ikke var noen arbeidsgiveravgift også i Troms og Nordland? Hva om det ikke var 25% moms på alle innkjøp av varer og tjenester til et slikt prosjekt? Hva om staten ikke var en begrensning for all type utvikling med sine lover og regler, men heller bare konsentrerte seg om primæroppgavene: å opprettholde lov og orden? Ville vi da kunne ha sett en Arktisk jernbanelinje bli realisert? Og mange andre prosjekter av lignende art? Vi i Liberalistene mener svaret på dette er ja. For de mange av dere som sikkert lurer på hvordan de svakeste ville blitt ivaretatt, anbefaler vi å gå inn på liberalistene.org og lese litt mer om emnet der.
3: Er det kapital til et slikt prosjekt? For å starte et prosjekt av denne størrelsesorden trengs mye kapital. Ufattelig mye. Med dagens skattesystem på plass vel og merke. Om dagens skatteregler ble endret til det som er skissert ovenfor ville imidlertid kostnadene for et slikt prosjekt stupt. Det ville blitt sett på som en lønnsom investering av selskaper og privatpersoner, som ville kunne gå sammen om å gjennomføre prosjektet. I tillegg ville både selskapene og privatpersoner ha mer penger å rutte med som følge av dette. Kanskje ville ikke hele prosjektet blitt realisert på en gang, men ihvertfall etappevis, på de mest lønnsomme strekningene i første omgang. Kun under et system hvor vi har en minst mulig stat som legger hindringer i veien for det private næringsliv vil vi få se dets sanne potensial!
Vi i Liberalistene mener at veien å gå for å få gjennomført slike prosjekter er en mindre stat, lavere skatter og mindre reguleringer. Klarer du å se for deg et slikt samfunn? Kanskje enig i noe men ikke alt? Tro oss når vi sier at Liberalisme er noe som vokser på en jo mer en lærer, det tar tid å komme ut av den sosialistiske tankegangen vi har blitt lært opp til på skolen. Om du vil vite mer, så les mer om oss på Liberalistene.org, eller besøk oss på våre Facebook-sider for morsomme debatter. Er du enig med oss og ønsker å føre landet i en friere retning med mindre statlig innblanding? Stem på oss ved stortingsvalget. Vi stiller landsdekkende, og er Norges hurtigst voksende parti!
På søndag fikk alle partier som stiller til valg i Finnmark forespørsel fra Gjermund Sætermo om sine meninger i sykehusdebatten. Vi i Liberalistene mener at dette er en så viktig debatt at vi bestemte oss for å publisere vårt svar som et åpent brev.
Liberalistene er tilhengere av et fritt marked, og i et fritt marked er det etterspørselen som styrer tilbudet. For Vest-Finnmarks vedkommende er det ganske naturlig å anta at den største etterspørselen ville vært i Alta og dermed ville også det mest dekkende helsetilbudet befinne seg der. Nå er det også sånn at Hammerfest allerede har et etablert sykehus og de huser også noen av Norges største selskaper innenfor gass og petroleum og oppdrett. Disse selskapene ville nok ha vært interessert i å opprettholde dagens tilbud i Hammerfest for sine ansatte, så Hammerfest sykehus ville nok bestått selv i et fritt marked. Nå vet jeg hva du tenker; Men vi har ikke et fritt marked så hvordan stiller dere dere til dagens situasjon?
Som eneste assurandør av folks helse i Norge mener vi staten har et ansvar for å tilby et adekvat helsetilbud til folk. Per dags dato kan vi ikke se at befolkningen i Alta, Indre Finnmark, Loppa og Kvænangen har et slikt tilbud. Det mangler både akuttmottak og fødeavdeling og veien til Hammerfest kan være både lang og farlig vinterstid. Dette er etter vår mening en uholdbar situasjon fra et humanistisk perspektiv. En må derfor spørre seg om hvorfor det ikke kommer en objektiv utredning av sykehusstrukturen, slik at Altas befolkning får et adekvat akuttilbud. Dessverre så må en kanskje begynne å anerkjenne at sykehusstrukturen er politisk styrt, og at det ikke finnes politisk vilje til å tilby befolkningen i Alta nødvendige helsetjenester. Hvorfor det er slik kan en bare spekulere i.
Sykehuset i Hammerfest ble etablert i 1852 og fikk dagens bygg ferdigstilt i 1956. Siden har sykehusstrukturen stått fast og det har ikke vært gjort seriøse forsøk på å endre noe ved den. Siden da har Alta utviklet seg til å bli fylkets desidert største by og med Kautokeino, Karasjok, Loppa og Kvænangen så snakker vi fort om omtrent 30.000 mennesker uten et tilstrekkelig helsetilbud. Et manglende helsetilbud myndighetene ikke på noen måte kan forsvare med tanke på at disse 30.000 menneskene betaler forsikring til staten for å få disse helsetjenestene.
I tillegg til dette vet vi at dagens situasjon kommer til å bli mye verre i årene som kommer da Alta som region per i dag står for 87% av befolkningsveksten i Finnmark. Hva skjer når denne regionen passerer 50.000 mennesker og de står uten et tilfredsstillende helsetilbud? Vi mener feilen ligger i systemet, og sykehusstruktur-spørsmålet blir å debattere symptomer i stedet for å finne ut hvordan vi skal behandle sykdommen, som er den planøkonomiske styringen som så ble lagt under en modell som ligner på New Public Management.
Som alle andre planøkonomiske tjenester så opplever man at tjenesten til slutt blir mangelvare og at man ender opp med lange køer. Helse-Norge er intet unntak. Vi har titusenvis av mennesker i sykehuskø i Norge og svært mange opplever at de ikke får god nok, eller i verste fall direkte feil behandling. Disse har også svært liten mulighet til å klage på dette. Det norske helsesystemet råtner på rot og utfordringene er mange. Selv med et adekvat akuttilbud i Alta så vil ikke disse problemene bli løst.
Utfordringen når man legger New Public Management på toppen av dette er at NPM i all hovedsak er en byråkratisering av tilbudet. Det kan fort bli viktigere å betale interne, stipulerte kostnader enn å behandle folk. Møter, protokoller og rapporter går ofte foran kjernevirksomheten som i dette tilfellet er å behandle syke mennesker. Det er en ekstremt ineffektiv modell som ikke bør tvinges på sykehusene.
Hvor står vi i saken om sykehus i Alta? Vel, der det kreves inn skatt for å levere en tjeneste så skal også en slik tjeneste leveres. Dersom en bedrift hadde tatt betalt av deg for å levere et produkt for så ikke å levere det så ville dette bli betraktet som svindel, tyveri eller kontraktsbrudd. De samme standardene må man sette for staten. Derfor mener vi det beste for Vest-Finnmark under dagens modell er at staten opprettholder sin plikt til å levere tilfredsstillende helsetjenester til befolkningen i og rundt Alta og at de igangsetter utbedring av Alta Helsesenter til å inkludere Intensivavdeling, akuttmottak, røntgen og fødeklinikk. Dette er et absolutt minimum som staten skal levere ettersom de har tatt godt betalt for å levere denne tjenesten.
Vi mener også at befolkningen i Hammerfest har krav på det samme og at deres sykehus skal inkludere de samme tingene. Vi mener for øvrig at disse to sykehusene ikke skal utføre planlagte operasjoner og andre spesialisthelsetjenester, dette fordi vi er prinsipielle motstandere av at staten skal ekspandere sin pengebruk. Derfor mener vi det er best at slike operasjoner og tilbud leveres ved Universitetssykehuset i Nord-Norge.
Så for å oppsummere; Staten plikter under dagens modell å sørge for et tilstrekkelig akuttilbud både i Alta og i Hammerfest, og Liberalistene vil gjøre det de kan for å sørge for at de leverer de tjenestene de tar betalt for av det norske folk.
