Kategori: Liberalistene

Oljefondet vokser og vokser, og er nå verdt over 8 000 milliarder. Det tilsvarer ca. 1 600 000 kroner for hver og en av oss!

Fantastisk, dette skaper jo tilsynelatende velstand for oss alle. Vi har masse papirverdier! Politikere liker å skryte av hvordan de nå kan ta mer og mer penger ut av oljefondet til å finansiere sine gode intensjoner og prestisjeprosjekter, uten å måtte øke skatte- og avgiftsnivået ytterligere.

Men, er det Siv Jensen forteller oss egentlig korrekt? Kan man stole på hva våre ‘folkevalgte’ forteller oss?

Lav kroneverdi

Når man ser på verdien av oljefondet i norske kroner og ører, har verdien mer eller mindre stagnert de siste 2 år. Ser man på verdien av den norske kronen mot f.eks amerikanske dollar eller Euro, så ser man plutselig en korrelasjon også lengre tilbake i tid. Allerede i 2013 er det en merkbar sammenheng mellom oljefondets verdiøkning i kroner og ører, og den stadig svekkede norske krone.

Paradoksalt nok har oljefondet har steget i verdi (målt i norske kroner) fordi den norske krona har svekket seg mot dollar, som igjen har skjedd fordi vi ikke vil få like gode oljeinntekter som før.

Mens man i januar 2013 betalte historisk lave 5,5 kroner for 1 USD, betaler man i dag hele 8,6 kroner.

Hvordan ser bildet ut dersom den norske kronen igjen styrker seg til 5,5 kroner for 1 USD?
Siden oljefondets kapital stort sett er investert utenfor Norge, resulterer en sterkere krone direkte i en mye lavere verdi på oljefondet. I så fall kunne vi sett en verdireduksjon av oljefondet på flere tusen milliarder på veldig kort tid! (8 mrd * (5,5 / 8,6) = 5,1 mrd, dvs 36% av hele fondet)

Det er et tankekors at media i liten grad omtaler dette, og går vår ‘ikke-sosialistiske’ finansministers uttalelser nærmere i sømmene. Er det vrangvilje pga. ideologiske årsaker, manglende økonomisk innsikt, eller manglende regneferdigheter som er årsaken?
Uansett årsak, våre politikere og uomtvistelig venstrevridde media prøver å få det til å fremstå som om oljefondet er godt investert og forvaltet, som om hendelser utenfor norsk kontroll ikke spiller inn.

Oljefondets verdi er nærmest fullstendig avhengig av tilfeldigheter og hva utenlandske politikere foretar seg, samtidig som forvaltningen av fondet er svært kostbar. Vi vet også at i gjennomsnitt er 100 rusede apekatter som velger aksjer ut fra bananskallmetoden omtrent like treffsikre som 100 godt utdannede investorer med kikkertsikte. Man bør stille seg spørsmålet om aktiv forvaltning i det hele tatt er verdt det, generelt anbefales brede indeksfond når man investerer med langsiktig perspektiv – noe oljefondet i alle høyeste grad burde være.

Ingenting til overs

Det offisielle navnet på oljefondet er “Statens pensjonsfond utland”. Folketrygdens fremtidige forpliktelser til alderspensjoner er litt lavere enn dagens verdi av oljefondet. Om vi tar dagens lave kroneverdi i betraktning, kan vi konkludere med at vi absolutt ikke har penger fra oljefondet til overs å leke med!

Vi kan selvfølgelig basere oss på høye oljepriser og fremtidige mirakler, og satse arvesølvet på at alt går greit. Det er omtrent like lurt som å sende en treåring ut på motorveien for å leke med fotballen sin. Det går nok fint i Nord-Korea, men ikke i Oslo.

Per i dag benyttes dine skattepenger til å dekke statens pensjonsutgifter til foregående generasjon. Det er en vanlig misoppfatning at de pengene du betaler i dag, får du i retur når håret blir grått. Idet du og jeg som er i alderen 30-45 blir pensjonister, er det våre barn som vil bekoste vår pensjon. Med en velferdsstat som allerede i dag er på vei til å galoppere ut av kontroll, eldrebølge, innvandring, uteblivende oljeinntekter og en svært overvektig offentlig sektor, vil dagens problemer virke som en flis i fingeren.

Dette er som å leve på kreditt, skyve regningen foran seg helt til man dør, og la ungene ufrivillig arve gjelda. I andre sammenhenger kaller man slikt ‘pyramidespill’ og straffer det, men når det skjer i statlig regi kalles det ‘sunn økonomi’ og et samlet politikerkorps klapper seg selv på skuldra. De trenger jo ikke stå til ansvar for noe som helst selv i dag, og har forlengst ordnet seg toppjobber i overnasjonale organer og blitt nullskatteytere i utlandet idet katastrofen inntreffer. Dette heter visstnok ‘solidaritet’ på fagspråket.

Vindmøller

Flere politiske partier, med MDG i front, har vært tydelig på at de ønsker å trappe ned norsk oljeproduksjon betraktelig. De har såkalt ‘gode intensjoner’ og ønsker å bruke oljefondets og skattebetalernes penger å subsidiere alternative sektorer som vindkraft og fiske. De ønsker derimot ikke å senke utgiftspostene på dagens statsbudsjett. Tvert imot.

Det de glemmer er at denne nedtrappingen vil ha umiddelbar effekt på oljefondets verdiutvikling i tiden som kommer. For å bekoste disse subsidieordningene, i tillegg til trygden til de oljearbeidere som ikke får seg en ny jobb i fiskeindustrien, må skattenivået for alle arbeidende nordmenn betraktelig opp. Norge vil da gå fra å være et rikt land, til å være et land med ekstremt høye skatter og lav velstand.

Ikke bærekraftig

Dagens velferdsstat er ikke bærekraftig ettersom fremtidige utgifter langt vil overstige statens inntekter. Man kan bare øke skattenivået opp til et visst nivå før inntektene uteblir og ingen ser poenget med verdiskaping eller innovasjon. Man vil oppleve både hjerneflukt og skatteemigranter.

Staten kveler effektivt arbeidslysten til den vanlige innbygger når den forsyner seg med godt over halvparten av lønnen din, og det vil i stedet danne seg meget store sorte markeder, som staten verken har kontroll på eller inntekter fra – slik vi ser i dagens skrekkeksempel Venezuela, et land med ufattelige naturressurser. Historisk kan vi se på vårt røde naboland i nord, hvor økonomien kollapset fullstendig på 90-tallet.

Det er ikke på grunn av, men til tross for staten at hjulene går rundt i AS Norge. Private bedrifter innoverer, skaper arbeidsplasser og er nødt til å omstille seg i takt med tiden. Private firma og ansatte sitter med hele risikoen når staten, som har omtrent null evne eller ønske om omstilling, bremser innovasjon og fremskritt ved hjelp av moraliserende lovverk basert på synsing, ikke fakta eller vitenskap. Omkvedet er at i dårlige tider er staten en sikker arbeidsplass – finansiert av allerede pressede privatpersoner/bedrifter – og i gode tider ser man jo hvor flink staten har vært (selv om det skyldes tilfeldigheter og utenlandsk politikk), og kan ansette enda flere.
Denne vanvittig urettferdige fordelingen av goder og byrder mellom offentlig og privat sektor henger ikke på greip, og galoppen fortsetter uten et eneste knyst fra mediene, som skal fungere som en motvekt til politikernes makt.

Fra velferdsstat til velferdssamfunn – med eller uten olje

Takket være oljen er Norges velferdsstat per i dag et stødigere luftslott enn den i mange andre land. Det forblir likevel et luftslott! Det som skremmer meg mest er at en del norske politikere ønsker å legge ned oljeproduksjon, samt øke offentlige utgifter …

Om vi ikke ønsker at våre barnebarns Norge ender opp som Venezuela, trenger vi en helomvending i norsk politikk og nordmenns tankegang. Vi må sørge for at kommende generasjon lærer å tenke selv ved å fjerne enhetsskolen. Offentlige utgifter må det kuttes drastisk i ved å i første omgang fjerne offentlig støtte til f.eks religion og kultur, og på lengre sikt privatisere og effektivisere helse- og omsorgstjenester, utdanningsinstitusjoner og sosialpolitiske ordninger.

På Norges politiske kart er det kun Liberalistene som faktisk tør å tenke langsiktig og tar opp dette temaet. Liberalistene ønsker å legge til rette for økt økonomisk aktivitet, som resulterer direkte og indirekte i nye arbeidsplasser og andre positive ringvirkninger som løfter alle.
Både små og store bedrifter, og ikke minst gründere, må kunne se på Norge som et attraktivt land å starte og drive forretning i. Hindringer fra det offentlige bør det være minst mulig av.

Medforfatter: Ole M Bache-Wiig